Flattr meg

torsdag 2. mai 2013

One Month, One Man

Er det nå jeg skal ha identitetskrise?
Who am I, and what have I been doing this last month?

Etter å ha bodd en måned i et helt annerledes land har jeg helt sikkert forandret meg litt. Jeg er ihvertfall av typen som forandrer meg raskt i starten, og så roer meg ned. Jeg prøver å tilpasse meg ting raskt, sånn at jeg raskt blir vandt til ting. I motsetning til om jeg hadde prøvd å unngått de rare tingene fordi de ikke var lik min egen kultur, klarer jeg på denne måten å unngå at ting blir mer og mer irriterende. Det som kanskje er vanskeligst å akseptere blankt er mat, men jeg spiser likevel alt jeg blir tilbudt. Vel, nesten alt. Jeg ble tilbudt et fat fullt av tomatskiver med en eller annen saus på, og det måtte jeg bare pent forklare at er et svært "NOPE" for meg. Heldigvis var ikke egentlig maten til meg, men til alle som var på festen.


Ved å akseptere nye ting raskt unngår jeg også kultursjokk, fordi jeg raskt sier "OK" med et straight face istedenfor å legge meg i fosterstilling og tenke "hvorfor, hvorfor, hvorfor roper folka i butikken til meg hver eneste gang jeg går inn?!". Når jeg går på butikker i Norge foretrekker jeg å bli ignorert helt til jeg ber om hjelp, men jeg aksepterer at det i Japan er regnet som høflig å vise kundene at du vet at de er der.

Hvordan har jeg forandret meg på en måned? Vel, som jeg har klagd så mye på tidligere at jeg til slutt følte at jeg ikke hadde stort å blogge om, så er det prøver hver eneste dag. Normalt tre prøver, men denne uken var det fire. Jaja. Uansett, vi gjør prøvene fortløpende i klasserommet, og får et nytt ark hver gang vi gir fra oss et ark. Og hver gang jeg gir fra meg et ark til læreren gir jeg fra meg arket med begge hendene, bukker lett og sier "vennligst/vær så snill (onegai shimasu)". Deretter skvetter jeg litt når jeg får det neste arket, og sier "tusen takk (arigatou gozaimasu)".

Det er ikke det at jeg alltid blir overrasket over at det er flere prøveark. Jeg vet ca. hvor mange ark vi kommer til å få hver dag, men når japanere mottar noe skvetter de alltid litt. Litt som når engelskmenn får en overraskelsespresang og sier "oh, you shouldn't have!". Nå er jo ikke faktisk lekser og prøver like koselige som presanger, selv om vi i klassen spøkte om det senest idag, men det å motta noe i Japan er alltid spesielt, på en måte. Japan er kjent for å ha en veldig sterk gi/motta-kultur, og det kan på mange måter være uhøflig å ikke motta noe du blir tilbudt, derfor reagerer de nesten likt når de mottar noe de vil ha som noe de ikke vil ha. Derfor skvetter jeg litt av "glede" hver gang jeg mottar et nytt prøveark. Men under er et bilde av en japansk McDonalds, og jeg vil gjerne uttrykk at jeg ikke har tenkt å gå like langt for å integrere meg. Bare, wow.


Jeg har også blitt nødt til å reflektere over hvordan jeg vil fremstille meg selv. Å si "jeg" er ikke bare-bare i Japan. En måte er unisex og generelt trygg og høflig, "watashi", mens "atashi" og "uchi" er generelt reservert for jenter, mens gutter bruker "boku" og "ore". "Boku" kan egentlig gjerne brukes av begge kjønn, og det er det mulig at gjelder for "uchi" også, men det vet jeg ganske enkelt ikke. "Uchi" brukes ikke så veldig mye i Tokyo uansett. Men "atashi" er rent for jenter, og "ore" for gutter. Snakker du med en bestefar kan det godt hende at han sier "washi" om seg selv, og ei ungjente kan faktisk finne på å si sitt eget navn istedenfor.

Rugby-gutta sier "ore". Så, jeg går også for "ore". Men selvfølgelig, jeg bruker også "watashi", siden jeg må også passe på hvor høflig jeg uttrykker meg til enhver tid, og både "jeg", "du", verbbøyninger, ordforråd og mye, mye mer forandrer seg i forhold til den sosiale sammenhengen, humøret ditt, aldersforskjellen mellom deg og den du snakker til, om du tenker å be om en tjeneste eller be om unnskyldning. Man skulle tro at det allerede var vanskelig nok, men dette betyr selvfølgelig at den du snakker til analyserer ordvalgene dine og legger det til som en del av konteksten. Så du kan ordlegge deg helt likt til to forskjellige folk, og få voldsomt forskjellige reaksjoner. Scary shit, Japanese is.


Uansett, språkkunnskapene mine har også forandret seg. Lærerne her er så flinke at jeg ofte ender opp med å notere noen av forklaringene, ... og det gikk nettopp opp for meg at det faktisk er vanlig for studenter å ta notater i timer. Men jeg har aldri gjort det. Notater virker mot sin hensikt for meg, ettersom det virkelig er umulig for meg å følge med i timen og skrive samtidig, så jeg lærer mindre fra skoletimene om jeg tar notater. Men noen ganger kan jeg ganske enkelt ikke motstå det, og da er det ikke for min egen del, men for nettsiden min. Jeg har nemlig en annen nettside hvor jeg tenker å lære folk japansk over nett, som en hobby. Foreløpig har jeg bare skrevet en guide for hvordan man kan lære seg kanji så raskt som mulig, men jeg har virkelig blitt en så stor lingvistnerd at jeg gleder meg til å forklare japanske verb til hvem enn som vil lese på siden.


Andre ting som har forandret seg må vel være rutinene mine og levemåten min. Jeg synes nå det er sent å stå opp etter 10 om morgenen på fridager, og før fantes det ikke fridager hvor jeg sto opp før 10. Om jeg ikke har vært oppe altfor lenge med lekser kvelden før, står jeg opp 6:30 for å jogge. Først gjorde jeg det for å jogge med andre, nå er det jeg som er igjen. Det hender at andre også jogger, men mens en av naboene brukte å ringe på hos meg tok jeg først over den jobben, og nå ringer jeg ikke på til folk lenger. Hver morgen, etter joggingen, tar jeg meg en dusj og spiser frokost. Etter første skoletime løper jeg til nærmeste vending machine for å kjøpe en god kopp kaffe. Noe jeg derimot håper at ikke blir rutine er å søle kaffe på den nye læreboka. 


Ja, den nye læreboka. Nei, det er ikke et nytt fag, vi har bare allerede gått igjennom en av lærebøkene på 200+ sider allerede, og har begynt på den neste. Dessverre har vi i samme slengen senket læretempoet, og jeg klagde. Jeg klagde faktisk over at det er mindre lekser. Om jeg har forandret meg? Ja, det ble veldig klart da jeg søyt midt i timen over at læreren spurte om vi skulle bremse ned kanjileksene eller ikke. Forsåvidt hadde vi i går som sagt fire forskjellige prøver, og jeg nailet alle. Ingen slurvefeil, lesefeil eller skrivefeil, verken under kanjiprøvene, lytteprøven og ekstraprøven. Vi får ikke score på hukommelsesprøven, men jeg leste også opp alt vi skulle huske utenat.

Jeg skjelver ikke lenger når vi har dikteringsprøver. Etter videregående, takk til norsklæreren, har jeg en så enorm skrivefrykt at jeg alltid skalv meg gjennom de daglige skriveprøvene her. Å skrive på et helt nytt språk når hånda rister er ikke særlig enkelt, og det hjalp heller ikke frykten. Men lærerne her er snille. Lærerne her ønsker faktisk at elevene skal få så høye karakterer som mulig, litt som lærere som hjelper privatister i Norge. Etter en stund glemte jeg at jeg var redd for å skrive foran folk, spesielt lærere, og nå går det veldig mye glattere. Jeg la først merke til det da jeg plutselig begynte å bli ferdig med å skrive én setning før læreren leste opp den neste. Det føler så utrolig bra!


Men slapp av. Jeg holder ikke kun på med lekser. Jeg har det også koselig, drar på sosiale arrangementer som fester o.l., og handlet nylig både japansk sjakk (shogi) og en nintendo 3ds med Pokémon. Jeg jobber fortsatt aktivt med å prøve å finne ut hvilke japanske kjeks som er gode og hvilke som er fæle, og listen min vokser stadig vekk. I kveld blir det fest igjen, på lørdag skal jeg delta (!!!) i en japansk festival, og neste helg skal jeg faktisk på en todagerscamp med en gjeng japanere i hiking-klubben. Jeg leser også bøkene fra bokhylla mi, skal en av de nærmeste dagene på kino og se Iron Man 3. Jeg har det kjempefint her i Japan!

Oh, og jeg måtte tegne meg selv i lekse til multikulturell kommunikasjons-faget, så jeg baller meg opp til å legge ut bildet her nå, helt til jeg får panikk og fjerner det igjen. Det var egentlig litt gøy å tegne, selv om jeg med en gang fikk lyst til å tegne det på nytt fordi jeg ikke var fornøyd. Men likevel litt fornøyd. Fokuser på det positive, Josse..!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar