Visibility Cloak

Jeg føler meg veldig synlig her
Akkurat nå passer det meg fint, men det er også veldig skummelt

I det siste har jeg følt meg veldig, veldig synlig her i Japan. Da er det ikke bare den vanlige vitsen om at jeg er så høy her at gamle folk reiser seg fra benker for å løpe bort til meg og spørre meg hvor høy jeg er, som har skjedd, men jeg føler meg synlig. Jeg føler at folk legger merke til meg. Jeg er egentlig ikke veldig god til å skaffe venner, så det føles virkelig flott å ha så lett for å få kontakt med så mange hyggelige folk her! Det at folk legger merke til meg gjør meg glad, og også veldig redd. Dette innlegget handler om hvor mye interessant, flott og skummelt som skjer rundt meg.

En smått urelatert ting jeg noterte for en stund siden på mobilen er at Japan tydeligvis diskuterer mye rundt det norske læresystemet for tiden. Forskjellene er egentlig veldig store, men noen forskjeller som er enkle å forklare er at barneskolen er 6 år og en bachelorgrad er 4 år. I tillegg starter alle skoleårene i april, rundt tiden hvor sakuratreet blomstrer. Det er også mye konkurranse og stress rundt å komme inn på de beste videregåendeskolene og universitetene. Der er også en annen viktig forskjell, for i Norge jobber du for å komme inn på linjer, ikke universitetene. Her trenger du nesten bare å komme inn på det universitetet du ønsker, for så å plukke fag slik at du får en grad du vil ha. Akkurat hva det er Japan synes er interessant med det norske systemet skulle jeg gjerne ha fått utforsket mer av!

Jeg klipte meg for ikke så lenge siden, og det var egentlig da jeg begynte å føle meg synlig. Jeg husker fortsatt 8. klasse på ungdomsskolen hvor jeg begynte med tannregulering og kort hår, lot håret vokse litt ut under det første semesteret, og så rundt vinterstid klipte jeg håret, fikk meg briller for første gang og fjernet reguleringen på ganske kort tid. For første gang i livet kunne jeg endelig tydelig se ansiktene til folk, og alle uttrykkene var fremmede. Folk så godt som lurte på hvorfor jeg sto utenfor klasserommet vårt. Lenger ut på våren byttet jeg fra briller til kontaktlinser, og på slutten av våren hadde klassen klassetur, hvor jeg fant ut at en god del av folka i klassen ikke ante hvem jeg var, at jeg faktisk gikk i samme klasse.

Her i Japan sto jeg i matkø da tre japanere, som jeg ikke følte at jeg kjente igjen, kom bort til meg og spurte om jeg hadde klipt håret. De to-tre første dagene etter hårklippen ble jeg virkelig overvelmet over hvor mange folk som spurte om jeg hadde klipt håret. Og jeg måtte nesten skamme meg, for jeg er virkelig dårlig til å oppdage sånt hos andre, men skulle gjerne ha gitt folk den oppmerksomheten samme oppmerksomhet tilbake. Det morsomste må forsåvidt være da jeg ikke hadde briller på fordi jeg nettopp hadde vært ut og jogget, og møtte en i klassen i heisen. Han så litt sjokkert på meg og sa "you're tall, so you must be Johannes".

Jeg ble først synlig blant de utenlandske studentene i begynnelsen da jeg tok initiativet til å lage en facebookgruppe, og mange forskjellige folk tok kontakt med meg for å bli venner på facebook slik at jeg kunne legge dem til. Og så tok jeg også stor del i initiativene til å holde fester med alle i klassen de to første ukene, som forsåvidt også har gitt enkelte et inntrykk av at jeg er en voldsom alkoholiker. De fleste som kjenner meg i Norge vil vel kvie seg for å si at jeg drikker ofte/altfor ofte. At lavalderen for alkohol her er 20, at mange er under den alderen, at mange er asiatere og derfor tåler ekstremt lite alkohol av normal standard, og at jeg tåler en god del og derfor drikker veldig mye når jeg først drikker, hjelper forsåvidt ikke så mye på akkurat det alkoholikerbildet jeg har klart å skape på bare to fester på to uker.

Ellers har jeg heldigvis klart å gi noen gode inntrykk også. Siden jeg alltid prøver å forklare hvor enkelt og morsomt kanji kan være når folk syter over hvor vanskelig det er, har jeg blitt stemplet som en kanjimester. Såpass at en jeg har blitt godt kjent med nå spurte meg om jeg ville hjelpe ham med å finne gode måter å huske kanjiene han trengte å huske før midtsemestereksamenen vi hadde på tirsdag. Vi satt i flere timer og snakket om alle tegnene og hvordan de er bygd opp, og til slutt takket han kjempemye for seg og sa "I have caused you so much pain", til tross for at jeg syntes det var kjempemorsomt og koselig. Det føltes litt som en direkte oversettelse av kulturelle uttrykk, som at japanere grovt oversatt sier "jeg er i veien!" når de entrer hus, "jeg gjør noe uhøflig" når de går ut av rom folk er i, "akkurat nå" når de kommer hjem, etcetc. Jeg elsker å lære slike uttrykk, men det var litt vanskelig å forklare at han absolutt ikke hadde kommet meg til skade. Kanji er gøy.

Forsåvidt har også læreren innsett at jeg virkelig elsker kanji. I en skoletime ble hun usikker på hvordan hun skulle tegne en kanji, og spurte "Johannes-sama" om hjelp for å bekrefte at det var rett. Andre tilfeller hvor "-sama" brukes er "kami-sama (gud)", "ou-sama (konge)" etc. Den læreren tuller mye, men det at hun anerkjente at jeg var en pålitelig kilde når det kom til å bekrefte en kanjis form gjorde meg kjempeglad. Og en god del stresset, fordi jeg gjerne vil kunne skrive kanji like raskt og naturlig som jeg gjenkjenner dem... Heldigvis har jeg lagt litt inn litt tid for å oppnå det i det siste, så det blir nok bedre over tid.

Det ser forsåvidt ut som at jeg drar til norsktimene annenhver uke, og sist gang ble jeg bedt om å ta den fremste pulten, snu den mot resten av klasserommet, og lese en tekst høyt på tydelig og treg østlandsdialekt. Jeg endte opp meg å uttale "ferge" med j-lyd en gang og g-lyd en annen gang, bare fordi det er så uvant for meg å snakke østlandsk. Det var tydeligvis "ferge" som var riktig, da. Fikk nok ikke full score på den høytlesningen min, nei. Men læreren synes det er kjempemorsomt å ha en nordmann på besøk i klassen, og sammenligner ofte norsk og svensk når både jeg og svensken er der.

Norsklæreren fortalte også om noe av det rareste med norsk matkultur han noensinne hadde opplevd. En av tingene var det nordmenn drikker til fancy mat. Hva drikker vi til fancy mat? Bryr vi oss egentlig noensinne? Han hadde spurt en nordmann, og han hadde sagt at han drakk cola til sushi. En bølge av uro spredde seg blant japanerne i klasserommet. Videre fortalte han at enkelte nordmenn skjærer bananer opp i skiver og legger de på brødskiver!? Da jeg kunne bekrefte at det er kjempegodt ble klasserommet fylt av ansikter som ikke visste om de skulle gråte eller le. Men det særeste måtte være nordmenn som legger én skive agurk eller paprika på brødskiver med skinke og/eller ost. Jeg hadde aldri tenkt over det, men det hjelper visst på smaken på grunn av duften! Sære, sære nordmenn.

Apropos å være nordmann var jeg på barbeque i helgen, og der var det stappfullt med japanere, og kjempemange utenlandske studenter. Vi grillet, koste oss, snakket og ble venner. Det var selvfølgelig også mange som tok bilder av hverandre, og jeg hjalp av og til til. Etter å ha tatt bilde for noen ble jeg spurt hvor jeg er fra, og jeg sa at jeg var fra Norge. "Åååh, Norge! Kult! Du, jeg kan bli en kjempegod husmor. Vurder det, okei?" Og de leste og kommenterte raskt ansiktsuttrykket mitt som, til tross for kulturforskjeller, veldig tydelig sa "jeg kommer ikke til å vurdere det", men hun forsto heldigvis at det var uaktuelt å godta et barbequefrieri når jeg har kjæreste. Til tross for at det var kjemperomantisk og sånt.

Men i dag var jeg altså på et båtrace. Det var en ganske stor begivenhet, ettersom det var TUFS' 100. båtrace. I den anledning kom en av lærerne jeg først hilste skikkelig på forrige uke bort til meg og spurte om det passet å intervjue meg litt om hvordan jeg, som utenlandsk student, syntes det å delta i et svært båtrace med så mange andre studenter var. Han intervjuet meg og ei i klassen fra Thailand, og ga oss ting som smakte godt som takk for tiden vår (over). Det kommer i lokalavisen en eller annen dag, men jeg vet ikke når. Sjansen er derimot stor for at lærerne på skolen tar initiativ til å skaffe avisen for oss den dagen den kommer ut. Japan er litt sånn, folk gjør av og til sånt uten at man spør dem om det.

Under båtracet gruste vi all motstand. Under kvalifikasjonsrundene vant vi med den raskeste tiden av alle heatene, ikke bare vårt eget, og kom derimot direkte til finalen. Han som satt i båten og styrte mens vi rodde fortalte meg at jeg var kjempeflink til å ro, og burde bli med i roklubben, men det er faktisk ikke mulig. Roklubben begynner treningen klokken 4 om morgenen, ror i noen timer før de reiser sammen til skolen klokken 8, og så reiser de tilbake til roområdet og ror mer på ettermiddagen. De ror så mye at de faktisk bor sammen på anlegget.

Men klassen min vant også finalen, og selv om vi alle visste at det ikke ville bli pokal til vinneren uansett, fikk vi både pokal og medaljer. Akkurat nå sitter jeg med pokalen på rommet, så rullerer vi litt på den før den til slutt ender opp på klasserommet. Der skal den stå som et symbol på D-klassens tårer og svette, som vi ikke kunne ha oppnådd uten den fantastisk synkrone roingen vi oppnådde selv uten ekstra øving, fram til neste års D-klasse overrekker den til dommerpanelet på begynnelsen av TUFS' 101. båtrace.

Mens vi rodde rolig ut til startområdet ropte folk i hytt og pine til meg. Jeg har vært med på hvert eneste arrangement som har vært tilgjengelig så langt, alt fra velkomstfester til barbequer, har snakket med fremmede under lunsjene på skolekafeteriaen, og på alle disse måtene blitt kjent med mange folk. Til og med han som styrte båten måtte le og kommentere at de bare ropte til meg. Det føltes kjempespennende, og gjorde meg livredd, og jeg valge å gripe tak i spenningen og ro for harde livet.

Det å bli lagt merke til skremmer meg voldsomt mye. Gjennom livet har jeg ofte unngått å snakke med folk jeg ikke kjenner særlig godt i frykt for å drite meg ut eller si noe frekt med uhell. Det er selvfølgelig ikke noe som skjer ofte nok til å være redd for, men jeg antar det er en type sosialangst. For et par år siden, før folkehøgskolen, fikk jeg ristet av meg vanene jeg hadde for å unngå konfrontasjoner, men det betyr ikke at det ikke skremmer meg. Det verste jeg vet er å vite at noen jeg kjenner ikke liker meg. Og folk er så forskjellige at det ikke kan være mulig å bli likt av alle, så jo flere jeg blir kjent med, jo mer øker jeg sjansene for å at noen ikke liker meg. Men dette er en altfor destruktiv måte å tenke på, og jeg har nok selvkontroll til å unngå å tenke slik, jeg bare følte meg kvalt etter dagens seier da jeg dro hjem med pokalen i hånda og hørte Janteloven på repeat i bakhodet hele bussturen hjem.

Av og til spør folk meg hva som er Norges største sosialproblem. Noen land sliter med skolepress så mye at ungdomsskoleelever tar livet sitt fordi de tror de ikke kommer inn på skolen foreldrene deres vil at de skal inn på, mens her i Japan jobber folk seg ihjel. Jeg har aldri klart å svare på hva slags sosiale ting det er som har en voldsom, negativ effekt på samfunnet vårt, men jeg begynner å bli mer og mer klar over at det for Norge er Janteloven. Jeg skammet meg over å være glad for å vinne et båtrace. Av og til skammer jeg meg fordi jeg er stolt over å ha blitt tildelt et stipend. Når jeg må fortelle folk at jeg ikke har noen "sempai (i dette tilfelle tidligere elever fra samme land)" fordi jeg er den eneste nordmannen som har fått stipendet så langt skammer jeg meg grenseløst. Ikke fordi jeg er alene, men fordi jeg var først.

Jeg trenger også en del tid alene på rommet mitt, og vet helt klart og tydelig at det vil være helt umulig for meg å bo i kollektiv her i Japan, så jeg har allerede begynt å spare penger til den høye husleien jeg må leve med fra neste vår. Å bli lagt merke til er skummelt, virkelig skummelt, ikke fordi jeg er redd for at noen skal oppdage at jeg har gjort noe galt, men fordi jeg akkurat nå, i denne perioden av livet mitt, er stolt og fornøyd med meg selv. Og jeg skammer meg.