What level are you?

Jeg tenkte jeg skulle sjekke hvilken level jeg var i japansk

Og hvor gjør man sånt, om ikke hos Japanese Level Up.com?

På Japanese Level Up's hjemmesider av den flotte karen Adshap, finnes det en slags level-ordning, hvor du kan se for deg hvilken "level" du er innenfor japansk. Det er en veldig sjarmerende tilnærming til språket, må jeg si! Det går ut på at de første "levlene" er raske å komme igjennom, og etter det blir det eksponensielt vanskeligere å gå opp fra level til level.

Levlene er rangert omtrent slik:

99: Legendary
90: Master
80: Native
65: Fluent
50: Business
40: Advanced
30: Proficient
20: Intermediate
10: Elementary
05: Beginner
01: Basics

Forklaring på de forskjellige levlene finner du her. Adshap skriver der om omtrent hva som forventes av en person på de forskjellige nivåene, og hva de kan se fram til før de er på neste nivå. Altså, omtrent hva man kan sette som løse "mål" for å kunne gå opp i level. Søtt, ikke sant?

Adshap har også blitt pisket om og om igjen for å ha lagt denne listen. Mest fordi mange folk hater å vurdere seg selv så direkte som å si at "hah, jeg er helt sikkert Native-nivå allerede hehehehehehe". Derfor har vår stakkars hjemmesideeier blitt nødt til å se om han kunne lage en slags test man kan ta for å finne ut hvilke nivåer man ligger på. Første del av testen tester deg opp til nivå 20, og med neste del kan man teste seg opp til nivå 50, altså at man ligger på "Business"-nivået.

Jeg bestemte meg jo selvfølgelig for å ta denne testen nå, siden jeg har første arbeidsdag på ny jobb i morgen, og eksamen både i overimorgen og dagen som følger. Lurt, ikke sant? Uansett, jeg klarte meg helt fint opp til nivå 30, måtte lese igjennom noen ting opp til nivå 40 for å forstå hva det var snakk om, og på spørsmålene til nivå 50 var det ganske enkelt noen for mange uttrykk jeg ikke støter på ofte nok til å kunne. Jeg plasserte meg selv rundt nivå 46-47, og må ærlig innrømme at dette nivået er høyere enn jeg faktisk er, hvis du regner med andre ting enn å lese og lytte.

Derimot vil jeg ikke høre sånn negativt tøv fra meg selv! Det er faktisk ingenting negativt med å tro at man ligger noe over sitt eget nivå. Det betyr bare at jeg vil tørre å prøve meg på ting jeg akkurat ikke forstår helt, som gjør at jeg faktisk får utbytte. Hvis du trener for å bli en sprinter, vil du øve med barneskoleelever eller bli med i en friidrettsklubb?

Så, jeg setter meg selv et sted mellom Advanced og Business etter syv måneder. Om det skulle komme et tidspunkt hvor noen er interessert i å fortelle meg noe som "morsom test du tok, men du tror vel ikke ærlig at du er så flink allerede?", så kan du ta deg en bolle og sparke deg selv i skrittet før jeg gjør det. Bortsett fra at jeg ikke kommer til å gi deg en bolle, den vil jeg ha selv. Du får ingen venner av å være negativ mot meg, du får bare et velplassert spark fra en skarp legg.

Jeg er positiv til min egen læring. Hvordan tror du ellers jeg har klart å holde på aktivt med å studere på hvert ledige minutt i hver dag i uken, høytid eller ikke, og alt jeg klarer å tenke er "faen, hvorfor har jeg ikke mer tid til dette?"..? Vær litt positiv til hverdagen din du også!

[Kanji: 2203]

What do you mean?

"With few sounds comes great homonyms"

Det er naturligvis mange japanske ord som høres helt like ut

Tidligere har jeg nevnt at "jeg går" og "jeg kommer" (orgasme) begge uttales "iku". Men det oppdaget jeg ganske tidlig (lurer på hvorfor...?), og siden den gang har det kommet fram flere nye, morsomme og sære homonymer! De få eksemplene jeg nevner her er bare ting jeg har lagt spesielt merke til, ettersom nesten hvert eneste ord har temmelig mange homonymer som brukes i variende grad.

ichigo

" いちご", as made famous by the Bleach, har en noe søt betydning. Det er ikke det at det egentlig er så voldsomt mange ting som uttales slikt, men de jeg har hørt har vært interessante. Som jeg snevert antydet, er altså "Ichigo" navnet på hovedpersonen i den populære serien Bleach, som finnes som både manga og anime. Forsåvidt er animen offisielt over (for nå?), mens mangaen fortsetter! Uansett, det man vanligvis mener med "ichigo" er イチゴ "jordbær". Kanskje Bleach-karen har fått det navnet siden han har rødlig hår...?

Det tilfellet, bortsett fra anime og jordbær, hvor man oftest ellers hører "ichigo" er i 一期一会 (ichi go ichi e), som er et av de stilige fire-kanji-uttrykkene japanerne er så fornøyde med. "ichigo" her betyr Det betyr "a lifespan", og hele uttrykket betyr "once-in-a-lifetime event", som altså brukes om øyeblikk man burde verdsette før de forsvinner. I intro-sangen til Seitokai no Ichizon (ikke den Seitokai-serien jeg skryter så mye av, men likevel en morsom serie) spøker de med dette homonymet, hvor de sier "一期一会！イチゴ一円？" (ichigo ichi en?), hvor den andre setningen altså betyr "jordbær for én yen!?". Nam!

kami

" かみ" kan bety flere ting. Det første jeg lærte var at det betydde "(en) gud". Det trodde jeg var greit nok, men selvfølgelig skulle ordet ha andre betydninger og! Og ikke nok med det, men de skulle visst være jævlig vanlige også. "kami" kan bety 神 "gud", 髪 "hår" og 紙 "papir".

- Klippet du papiret eller håret ditt?

- Hvilken hårsveis sa du at du tilber?

- Det er ganske uvanlig å ha en egen søppelbøtte for guder, vet du...

Heldigvis kommer disse ordene gjerne i litt mer kontekst enn som så, som at man gjerne legger til "-sama" etter kami-guden (神様), for å vise respekt. Man snakker gjerne ofte om håndskrevne brev, som da blir "tegami" (手紙). For hår har vi "maegami" (前髪), bokstavlig "foran hår", altså hårluggen. I begge de siste tilfellene blir k-lyden i "ka" gjort myk for å få enklere flyt i ordet, slik at "kami"-delen uttales "-gami". Sånt skal jeg skrive mer om senere!

ai

"あい" har egentlig ganske mange betydninger, men det er ikke voldsomt lett å misforstå hvilket ord som brukes. Det klarte jeg likevel veldig lenge å gjøre, på grunn av de to betydningene 愛 (kjærlighet) og 会い (møte). Jeg hørte ofte noen setninger i søte sanger, hvor de sang om kjærleik og sånn, som var forskjellige versjoner av "ai ni iku" og "ai ni ikitai", etc. Jeg hadde allerede bekjent meg med "ai ni ochiru", og sistnevnte her betyr bokstavlig talt å "falle inn i kjærlighet". Den forstår man. Men "iku" betyr "jeg går", og "ikitai" betyr "jeg har lyst til å gå". Da trodde jeg aaaltfor lenge at disse sangerne prøvde å si "jeg vil gå inn i kjærlighet", og jeg begynte faktisk å tro at det var et rart, japansk uttrykk for å være på vei til å forelske seg i noen...

Det skulle så mye som skriftlig bevis til for at jeg endelig lærte forskjellen. 会いに行く, eller noe sånt, var tittelen på en sang jeg fant. Og samtidig var det skrevet en engelsk oversettelse av tittelen, som var along the lines of "I'm coming to meet you". Meh. Plutselig ga liksom alt så mye mening, og mystikken med å ta en spasertur bort til kjærleiken var gitt opp. Dette minner meg vagt om da jeg trodde alle japanerne på mixi ville bruke Skype siden de sa "mai miku" hele siden. Her er det klart at det å skille mellom ting som høres likt ut er viktig..!

[Kanji: 2200] <-- !

Different Languages!

Japansk er faktisk ikke det samme språket som norsk

Og selv om akkurat dét er ekstremt opplagt, så er disse forskjellene til tider ganske spesielle

Det japanske språket ser ikke på språk på samme måten som det norske språket gjør. Jeg vet ikke hvor bevisst Japan som land er når det kommer til hvordan språket fungerer i forhold til andre språk, mest fordi det er vanskelig å legge merke til ting man tar som en selvfølge. Og det at de ikke har stort mye annen ordentlig språklære å jobbe med gjør ikke dette enklere for dem. Mest sannsynlig er de veldig klar over det dette innlegget skal handle om, men én ting er sikkert. Det språket som brukes underbevisst av japanske folk har et helt annet syn på hvordan språk skal være enn det vårt norske språk har.

Uten å rote dette til med altfor mye "se, et språk som ser på språk!"-kos, så skal jeg heller legge fram litt harde fakta(*). Engelsk har litt under 8000 forskjellige stavelser de skal jobbe med. Forskjellige. Stavelser. Èn stavelse kan være "the", mens en annen er "the", osv. Stavelsene går altså på hvordan enkeltlydene uttales. Min norske yndlingsstavelse (atm) er "fangst". Si "fangstkampskrik" noen ganger. På japansk er det langt færre forskjellige lyder å jobbe med, og dette gjør at man slipper stavelser som "fangst" og "world". Isteden har japansk stavelser som "ni" og "go" (ikke "gåw" som på engelsk, men nærmere en kjapp, norsk "gå").

På japansk har de litt over 400 forskjellige stavelser. Dette betyr to ting: de har færre forskjellige lyder å bruke til å lage ord med, som gir flere homonymer (ord som korrekt uttales helt likt), men det betyr også at det er færre lyder som kan blandes. Det er mye enklere å høre hva som blir sagt, fordi det ikke er så jævlig mange alternativer. Hvilket av homonymene som ble brukt forstår man ut av konteksten likevel (som selvfølgelig betyr at det må være jævlig vanskelig å overhøre en japansk telefonsamtale på bussen, siden man bare hører en side av saken!), så det skaper ikke så mange problemer som man først skulle tro. Faktisk, fra mitt erkepositive synspunkt, ser jeg heller på det som at flere homonymer åpner for mange, mange flere muligheter til å lage ordspill! Går du nå, eller får du orgasme..?

Det er heller ikke bare antallet stavelser som er forskjellig fra japansk og våre vestlige språk. Det er også noen definisjonsspørsmål ute og går. Faktisk har jeg lyst til å fyre ut en "hypotese". Japansk synes ikke at dobbelkonsonanter finnes. Denne hypotesen har jo selvfølgelig ikke noen effekt, siden jeg brukte det subjektive ordet "synes", menmen. I tillegg har de jo ord som 苛めっ子 (ijimekko, mobber) og ずっと (zutto, hele tiden). Men fellesnevneren deres er det lille tegnet "っ". Den er ikke en lyd, og i romaniseringen av japansk tekst brukes den til å indikere dobbelkonsonanter. Men før jeg går videre med dette vil jeg også peke ut motsetningen, "dobbelvokalene".

Når man snakker japansk er det veldig lite viktig å tenke på tonefallet (dvs. prøv å hold tonefallet ditt under kontroll, kis). Man kan uttrykke ting som at setningen er et spørsmål ved bruk av tonefall, men man kan også uttrykke det ved å legge til か (ka) på slutten av setningen. Det man derimot må tenke på er hvor lange lydene er. For å gjøre det enkelt, lengden på vokalene forandrer betydningen av ordene. Ganske enkelt, er det ikke? Faktisk, skriver du "Tokyo" som det der, vil du ikke få det japanske navnet på hovedstaden deres. I bynavnet er nemlig begge o'ene lange. Og lange o'er, med noen unntak man raskt finner, uttrykkes ved å legge til en "u" bak. Så, Tokyo staves "toukyou". Eller, siden u'er ikke tilsvarer lange o'er på vårt vestlige språk, så skriver man Tōkyō. U-lyder forlenges også ved å legge til en ekstra "u", som i "kyuu", som er tallet "ni".

En ting med de lange vokalene som tok meg altfor lang tid å forstå, var at lange e-lyder forlenges med en "i". Så, nei, du skal ikke uttale i'en i verken "seito" eller "sensei" (elev og lærer). Det jeg slet mest med var ordet 最低 (saitei), ettersom folk i anime alltid ropte det da de var sint på noen. Og selvfølgelig vil jeg vite hva sinte ord betyr! "OMAE, SAITEE!" ropte de. I sinne og i tårer. Og siden jeg allerede var klar over at "japansk har få lyder, hvis du hører riktig vet du hvordan det staves", ble jeg raskt frustrert. Selvfølgelig var jo svaret det at ja, jeg hørte riktig, og ja, det kunne bare staves på én måte, men jeg visste bare ikke hvordan man skulle stave en lang "e". Det som fikk meg på riktig spor var ordet 携帯 (keitai), som betyr mobiltelefon. Når de føler seg koselig og slengete skriver de det med katakana, og bruker ー til å forlenge e-lyden, slik: ケータイ (keetai). Nå vet jeg ihvertfall at u-lyder og o-lyder forlenges med "u", at e-lyder og i-lyder forlenges med "i" og at a-lyder forlenges med en ekstra "a". I katakana kan de alle forlenges med en ー.

Men alle disse lydene (hvis man kan si at litt over 400 forskjellige lyder kan regnes som "alle disse", sammenlignet med engelsk) er også enda mer systematiserte. Hovedgruppen av lydene kan samles rundt de fem vokalene a, e, i, u og o, og konsonantene w, y, t, s, h, r, k, m og n. Hver konsonant lager en basislyd med hver av de fem vokalene. Det gir totalt 45 kombinasjoner, men wu, we og wi finnes faktisk ikke fordi (tror jeg) de blir for lik lange u'er, ue og ui. Forståelig. På samme måte blir yi droppet siden det blir for likt en lang i, og ye droppes fordi den blir for lik ie. Men så har de også semi-vokalen n, som altså er den eneste "konsonanten" som får stå alene som en egen lyd, men som ikke er en vokal fordi den ikke kan lage lyder som "wn" og "rn". Og for å være helt ærlig er jeg glad for at jeg slipper å høre på slike lyder, selv om de de altså finnes på engelsk.

Med de fem vokalene gir det totalt 46 basislyder. Dette innlegget blir noen magnituder for langt hvis jeg nå også drar inn de sekundære lydene disse basislydene kan lage, så det får jeg ta en annen gang. Men de har flere måter å lage nye lyder på, og det er disse jeg ville nevne nå. Hvis vi sier at basislydene (som ni og ha) er "vanlige" lyder, så har de en måte å gjøre noen av dem "myke" på. Det gjelder for t, s, h og k. t-lydene blir d-lyder, s-lydene blir z-lydene, h-lydene blir b-lyder og k-lydene blir g-lyder. Det gir 20 nye, myke lyder. Til sist, på samme måte som med de myke, kan de lage noen få "harde" lyder. Det gjelder kun for h-lydene, som da blir p-lyder. Med disse fem harde lydene, har vi totalt 5+20+46=71 basislyder. Og disse trinnene "vanlig, myk og hard" er det som er interessant å se på, når det kommer til temaet om vokallydene.

For vokallydene har vi allerede identifisert "vanlige" og "lange" vokaler. Så har vi sett på ting som "zutto", som skrives i romanisert tilstand med en dobbel konsonant. Men hvis jeg mener at dobbelkonsonanter ikke finnes, hva er det da? Svaret er enkelt og kort: korte vokale.

Det vil si, lydene som representeres med en っ er slik at de representerer et kort intervall. Med andre ord, den gjør vokalen kort, ikke konsonanten dobbel. Nå kan man jo argumentere for at det er det samme på engelsk, at konsonanter er konsonanter fordi de ikke kan være doble, eller "lange", men så er det sånn at det japansk språket definerer dette på en helt annen måte.

Hvis du lytter til en sang, hvor man synger til rytmen i stavelser (grov definisjon, heh), så vil du faktisk finne at ord som "zutto" tar tre stavelser. zu-u-to (just nu, sang de dette på sangen jeg hører på, no kid). Og tar du ordet "isshou" (ett liv, livet) vil du høre dem stave det ut som i-i-sho-o. Så, ting som dette fikk meg til å føle at konsonantene har en mye mindre viktig jobb i japansk enn i vestlige språk. Mens vi kan si at de dobles, og vi slenger syv på rad (angstskrik, anyone?) for å få fram riktig ord, så har de som basis at det er én konsonant per lyd (med unntak av de sekundære, som strengt tatt fortsatt fokuserer mest på vokalene enn på konsonantene), og at det er vokallyden som tar seg av all jobben.

For basislydene har de altså de vanlige, de myke og de harde. For vokalene mener jeg det er helt likt, at de har de vanlige, de lange og de korte, som markeres tydelig i skriftspråket. Hvis man tar en titt på hvor systematisert det japanske språket faktisk er, så er jeg ikke overrasket om dette er riktig tilnærming. Det betyr jo selvfølgelig at når du staver ut ord, så er det umulig å høre forskjellen på korte og lange vokaler, men dette er bare i teorien. I praksis vil du høre at vokalene blir kuttet raskt av i "zutto", og strekt godt ut i "toukyou". Og det er også en forskjell på å stave ting for å stave det, og å si ting sakte og til rytmen som i sang. Siden "toukyou" faktisk skrives med u'er, vil de nok stave det slikt også. Men lange e-lyder som "sensei" blir sunget sakte med "i" til slutt, såeh... *ahem*... De er ihvertfall konsekvente, da. Og det er poenget, at det finnes så mange systemer som det faktisk er veldig få unntak fra.

Apropos unntak, vet du hvor mange uregelrette verb norsk har? 22. Og det er uten å regne med de "sterke" verbene, som har sine egne regler. Engelsh har totalt 620 verb som ikke følger verbbøyningsreglene. Vet du hvor mange uregelrette verb japansk har? Fire. Gjøre, komme, gå og være. Og to av disse, gå og være, er kun uregelrett i en av alle bøyningene. Christ, jeg liker ting med system <3

[Kanji: 2192]

Soon...!

Jeg gleder meg til eksamensperioden min er over

Sånn at jeg kan bruke mindre tid på å studere og lese om Einstein og mer tid på å studere (og lese om Einstein)

Note: Dette innlegget er litt "motivational", og med mindre du tåler sannheten bak et lykkelig smil er det helt greit at du ikke leser dette! Hvis du lurer på hvorfor jeg orket å skrive sånt, så er det fordi jeg er overresket over hvor mye awesome som kan skje, til tross for "motgang"!

"The only thing that interfers with my learning is my education" - Albert Einstein

Jeg har, som tidligere nevnt, åtte eksamener i vår. De tre muntlige er ferdige, og jeg "ser fram" til fem skriftlige eksamener jeg har å kose meg med de tre neste ukene! Faktisk blir det ikke så altfor verst, ettersom jeg (og alle andre) får skrive to av dem på PC. Yay! Etter den første skriftlige eksamenen min på tirsdag, skal jeg regne matematikk og fysikk hver eneste dag i tre uker, tjohei!

Hvis jeg ikke spiser, sover eller jobber, studerer jeg. Den tiden jeg henger med kompiser er kun de gangene de inviterer meg ut, siden jeg ærlig talt ikke har nok fritid til å tenke "hmm, kanskje jeg skal stikke ut i kveld"! Jeg er sikkert en liten partypooper også, siden jeg sjeldent drikker, med alle eksamenene rundt meg! Så, hvor ligger japansk i alt dette? Svært underprioritert.

Om jeg skal være litt mer presis kan jeg vel heller si at det er japansk-studiene som er underprioriterte. Jeg har på ingen måte lagt fra meg japansk. Jeg hører fortsatt kun på japansk musikk, og prøver å forstå teksten så mye som jeg kan. Når jeg spiser middag får jeg nok tid til å se en episode av en vilkårlig anime, som jeg enten ser med japansk tekst, eller ingen tekst i det hele tatt. Vet du hvor deilig det føles å le av vitser i et fremmedspråk, når man ikke engang oversetter, leser tekst eller trykker på pause? På toalettet spiller jeg Final Fantasy på iPhone, og der oppe er det få ordbøker å få tak i!

Som Einstein så flott sa om seg selv, så gjelder det også for meg at det er kun min utdanning som virkelig står i veien for at jeg skal lære noe. Alle eksamenene og alle bøkene jeg må lese hindrer meg virkelig i å lære så mye japansk som jeg egentlig kunne tenke meg, men den tiden er snart over. Tre uker til! Det er litt trist å tenke at det er kort tid, siden det er kortere til siste eksamen enn hele oppholdet mitt i Japan i sommer varer..!

Når mine eksamener er over kommer jeg til å ha en eksplosiv forandring i hverdagen. Jeg jobber fortsatt to av tre dager i perioden siste eksamensdag til Japan-turen, men herregud for en forandring det blir å kunne komme hjem, og ikke ha noe jeg må gjøre før neste morgen. Det er sikkert sånn det er for de alle fleste utenfor arbeidstidene, men herregud så produktiv jeg kommer til å være. Det er ingenting jeg vil mer enn å studere nå. Men jeg vil studere japansk. Og det er derfor jeg bestemte meg for å søke på en bachelor i japansk i Bergen. Da kan jeg bruke absolutt all tiden (skoletid, leksetid og fritid) på å gjøre nøyaktig det jeg vil. Jeg håper virkelig alle jeg kjenner føler det samme for sine studier.

Nå er det jo mange som liker tingene de studerer, men det skal altså føles som om en drøm blir oppfylt. Da du var liten, hadde du lyst til å være kokk? Kanskje brannmann? Skuespiller? Eie en borg i Frankrike? Nå har kanskje den drømmen forandret seg, men idag er det mange som ikke lenger vet om de engang har en drøm. Isåfall, er den drømmen nøyaktig de studiene du går på nå? Og var det den drømmen du fulgte da du søkte på studier etter vgs?

Man kan si at jeg er både heldig og uheldig. Selv om jeg kanskje skriver som om jeg har all medvind, er ikke det hele sannheten. Videregående for meg gikk ut på å ha samme soverutiner og aktivitetsnivå som et dovendyr i vg2, og å være syk og sove på pulten de to dagene i uken jeg klarte å møte opp i vg3. Selvfølgelig, mens jeg ble mishandlet av en norsklærer som brøt ned selvtillitten min fra "jeg kan bli hva jeg vil hvis jeg jobber hardt nok" til "jeg klarer sikkert ikke engang å skrive en søknad til deltidsjobb på Narvesen". I samme periode var jeg i et avstandsforhold, hvor mye av tiden dedikert til å være sammen gikk ut på at jeg kaldsvettet i åtte timer på en nattbuss, hver vei, de helgene vi hadde tid og penger. Det var jo virkelig verd det, men det sier kanskje også litt om hvordan hverdagen min ellers var? Hver sommerferie brukte jeg på å tjene opp nok penger til å reparere mopeden min. Heh.

Jeg gikk ut av videregående uten karaktergrunnlag i fem fag. Søkte meg over til folkehøgskole, hvor jeg var så syk i starten av året at jeg var småtreg de første ukene til å bli kjent med folk. Startet til og med uten romkamerat! Faktisk tror jeg jeg først ble kjent med folk gjennom, og etter, en komedie hvor jeg spilte tidenes loner. Ironisk? Definisjonen! Resten av folkehøgskoleåret gikk derimot ut på at jeg over tid ble frisk nok til å ha det gøy hele tiden, men jeg fikk fortsatt ikke nok selvtillit (etter norsklæreren) til å vise fram manuset og lage filmen jeg skrev selv, selv om jeg ble veldig fornøyd med manuset.

Året etter folkehøgskolen, altså dette året, har for det meste gått ut på at jeg har hatt en konstant kamp mot "inntekt-utgift"-balansen. Selv om man tar 11 eksamener på to semester, får man altså ikke studielån. Men jeg vil ikke skrive om penger. Jeg ser heller ikke på dette året som året jeg får vitnemål for første gang, på en alder av 21. Dette er året jeg fant noe jeg brenner for. Japansk språk, kultur og historie. Endelig en ting som kresne, lille Josse virkelig, virkelig liker. Jeg vet ikke om det fordi jeg endelig har blitt frisk, eller fordi jeg har blitt voksen og moden (HAHAHAH), eller om japansk bare startet en liten gnist inni meg, men herregud som jeg brenner for dette.

Mange kjenner meg som en kar som alltid er glad og smiler, kanskje til og med til tross for tingene jeg skrev litt over her. Og det har selvfølgelig vært ekte smil! Så, se nå for deg at jeg blir sluppet fri, og får gjøre noe jeg elsker til enhver tid. Jeg har alltid vært positiv og lykkelig, men hva skal man kalle dette? Må jeg definere et nytt ord for lykke, bare fordi jeg oppdaget hva jeg vil dedikere større deler av livet mitt til? Må bare gjøre matte i tre uker til, først..!

Hvis Norge, Japan eller resten av verden tror at de har sett det siste av denne karen, tar de feil. (Og da synes jeg de er litt negative, og trenger kanskje å ta seg en kjeks... Jeg liker kjeks.)


For å skifte tema, markere slutten på innlegget og ødelegge "stemningen", her er andre ting Einstein sa, som jeg lever etter under Japan-studiene mine:

"Anyone who has never made a mistake has never tried anything new" - Albert Einstein
Holder man på med selvstudier bør man faenmeg tørre å utforske nye ting. Kanskje jeg oppdager noe som ikke mange andre Japan-studenter har tenkt på?

"You do not really understand something unless you can explain it to your grandmother" - Albert Einstein
Hadde det ikke vært for at den forventede lønna skremmer meg, hadde jeg sterkt vurdert å bli professor innen japansk språk og kultur. Uansett er jeg veldig glad i å forklare ting jeg lærer til andre, og lever alltid etter dette sitatet fra Einstein. Hvis man ikke klarer å forklare det enkelt, forstår man det ikke godt nok selv!

[Kanji: 2188]

Racial awareness?

Rase har alltid vært et svært ømt tema for folk

Eller, om det alltid har vært det vet jeg ikke helt, men...i moderne sammenheng!

Jeg hater rasisme. Jeg hater homofobi. Jeg hater sexisme. Som en hvit, heterofil mann har jeg ikke akkurat stor grunn til å føle meg truffet eller svekket av noen av disse tingene, men som et sympatisk menneske blir jeg dårlig av å se andre bli utsatt for diskriminering. Men dette innlegget handler ikke om at jeg er sint eller noe i den gaten. Den handler heller om konsekvensene av å lære språk, som jeg nå har begynt å oppdage. Og jeg blir ikke sint. Jeg blir nysgjerrig.

Jeg har blitt mer rasebevisst. Det har vært en direkte konsekvens av dette prosjektet, på grunn av én ting. Jeg har blitt mer "internasjonalisert". Eller "globalisert". Eller "kulturbevisst". Jeg bryr meg egentlig fortsatt ikke om rase. En mørkhudet nordmann er like mye nordmann som meg selv. Jeg har aldri brydd meg om noe så overfladisk, selv om jeg, fram til jeg var 13, ikke kunne se forskjellen på ansiktene til folk uten store mengder konsentrasjon hvis de hadde lik hud- og hårfarge. Jeg husker fortsatt hvor kleint det var å prøve å skille mellom de tre blonde jentene i 8.-klasse som jeg ikke kjente fra før.

Selv om rase ikke har noen betydning, er jeg nå voldsomt mye mer interessert i kulturene til folk. Hvis de ikke er fra Norge, hva slags rutiner er de vant til å gjennomføre på en vanlig dag? Hva er en vanlig dag for dem? Hva, av alle ting de har blitt nødt til å venne seg til etter de flyttet til Norge, har overrasket dem mest? Hva synes de er virkelig rart med norsk kultur? Og absolutt ikke minst, fordi det interesserer meg til en slik grad at jeg virkelig ikke kan tillate meg å spørre; hvor mye rasisme blir de utsatt for?

Det siste spørsmålet har jeg mest lyst til å spørre de som faktisk er nordmenn, men som har foreldre fra andre land, som gjør at de står ut litt. Jeg vet at ikke alle behandler enkelte folk like rettferdig som andre. Og dermed blir det noe rasisme, selv om du eventuelt har bodd i Norge i en tresiftet prosentandel av livet ditt. Hvordan forandrer det dagen til noen som ellers har det greit? Hvor dårlige er nordmenn når det kommer til dette?

Disse spørsmålene er det voldsomt vanskelig å skulle svare på, for noen som alltid har bodd i Norge. Men for de som flyttet hit da de var gamle nok til å huske hvordan det var før, lurer jeg alltid på hvor stor forskjell det var for dem. I motsetning til helnorske folk med utendlandske foreldre, har disse noe å sammenligne det med. Hvordan blir de behandlet nå, i forhold til før?

Så ja, jeg har blitt mer "rasebevisst". Ikke på grunn av rase, men på grunn av kulturforskjeller. Av en enkel grunn. I Japan vil jeg være en del av den voldsomme minoriteten. Og det har fått meg til å tenke. I California er under 50% av folka etterkommere av europeere, altså "hvite". I Japan er over 99% japanske. Og av de siste 1% er mesteparten fra Kina og Sør-Korea. Nordmenn klarer ikke engang å se forskjell på folk fra Kina, Japan og Sør-Korea, og hallois her kommer jeg.

Nå er jo ikke Japan et særlig rasistisk land, snarere tvert imot. Hvis du ser bort ifra kinesere og sør-koreanere, da. Men mot hvite og sorte er det ikke raseforskjell det er snakk om. Det er kulturforskjellene. Ja, de som ikke er asiater kan bli forskjellsbehandlet i Japan, fordi de ikke kommer fra samme kultur, eller at de ihvertfall forventes å ikke forstå japansk kultur fullt ut.

Japansk kultur er fantastisk og dyp. Jo mer jeg forstår av japansk kultur, jo mer forstår jeg denne frykten noen av dem har for kulturforskjeller. Det er for eksempel regnet som ekstremt frekt å gå inn i huset med sko på, så du får låne "innesko". Og i huset er det regnet som frekt å tråkke på tatami-matter (gulvmatter i enkelte rom) med inneskoene. Se for deg hvor mange turister som har gjort feil som disse før. Det er lite ved vår kultur som tilsier at vi skal vite sånt på forhånd, eller hva? Om ikke noe annet, må denne kulturforskjellfrykten stamme fra erfaring. Jeg klandrer dem ikke.

Jeg håper å bli diskriminert i Japan. Det er sunt for meg. Som sagt har jeg, i store deler av verden, kun vært heldig når det kommer til hvor jeg blir plassert i forhold til rasisme, homofobi og sexisme. Som ateist kan jeg kanskje bli pisket enkelte steder i verden, menmen. Jeg føler ikke at jeg trenger å bli satt på plass, men hvem vet? Hvis man ikke har opplevd nedsiden, vet man ikke hvor glad man skal være på oppsiden.

I Japan ønsker jeg å være et godt eksempel for utlendinger. Jeg vil ikke bare være en "flink turist", men jeg håper å kunne vise at også utlendinger kan forstå japansk kultur, og ikke bare "gjøre som de blir fortalt"... "Ikke tråkke på gulvet? OK : - )" <---- skummel turistsmiley.

Uansett føler jeg meg litt skyldig, når det kommer til rasebevisstheten. Jeg mener at den beste måten å bli kvitt rasisme og de andre fæle diskrimineringstingene er å glemme at det finnes. Hvis ingen noen sinne tenker at det å ha forskjellig hudfarge (eller hårfarge, tenkt på det?) gjør noen forskjell, så ville det ganske enkelt ikke ha gjort noen forskjell. Uansett hvor rasistisk folk er, må det ganges med bevisstheten. Hvis bevisstheten er på 0, blir rasismen 0. Nå er jeg jo ikke akkurat særlig rasistisk, så det er ikke så forferdelig at jeg har blitt mer bevisst, men så er jeg jo dum nok til å skrive denne posten, og kanskje skape mer bevissthet. Men jeg stoler på de 0,3 leserne mine. Dere vil vel ikke finne på å diskriminere noen, vel?

[Kanji: 2172]

Coupling hiragana!

Kana er jævlig rare

Men heldigvis er de like rare

TL;DR: Jeg river hiragana i filler for å se hvordan de bygges opp, så enkelt som mulig.

For oss vestlige folk som ikke liker å tegne fine ting – husker du hvor jævlig mye du hatet løkkeskrift? Og hvor lite du har brukt det siden den gang? Jeg kjenner EI som fortsatt bruker løkkeskrift (pent).*ahem* – er det ganske vanskelig å skulle klare å ta kanaenes form som en selvfølge. Kana er altså samleordet for de to alfabetene japanerne bruker til å skrive stavelser med, katakana og hiragana. De er egentlig ikke alfabeter på den måten vi tolker ordet, men anyways. De er veldig nyttige, og hvert tegn har ikke mange måter å uttales på, i motsetning til kanji og vestlig skrift.

Ugh, jeg hadde virkelig gitt opp japansk allerede, hvis det var like vanskelig å lære hvordan ting uttales som det er å lære engelsk... Det er virkelig, virkelig, ikke rart at japanerne sliter med å lære seg å lytte til/snakke engelsk, ettersom de har et så enkelt system i sitt eget språk, og plutselig må de uttale "teeth" og sånt. Jeg likte ihvertfall ikke å uttale "teeth" da jeg var ung. Den gang da. Idag liker jeg ikke å uttale nyuuryoku, men heldigvis er det meste annet av japansk greit. yuuutsu er også litt underlig å uttale. Ja, det skal være tre u-er på rad.

Kana-alfabetene er to alfabeter for de samme lydene. NESTEN. De er EGENLTIG alfabeter for akkurat de samme lydene, men de har forskjellige bruksområder. Og det har gjort at ett av alfabetene har fått ETT unntak. Det skal jeg ikke ta nå. Sammen med kanji er kategoriene kort fortalt slik: kanji for kinesisk, hiragana for japansk og katakana for "annet". Da er altså "annet" andre språk i verden, hvis du ikke skjønte det. Katakana brukes til mer eller mindre moderne låneord, veldig ofte fra engelsk, men også fra tysk og fransk, etc. Katakana-alfabetet har også andre bruksområder, men når det kommer til tegnenes form er det opplagt at de skal være enkle, mens hiragana-tegnene skal være pene.

I kinesiske kanji skal det ikke være noen snurrer. Det finnes hovedsaklig bare kanter og kroker. Noen buer for pynt, men de buene er relativt sjenerte... Katakana skal være rass-enkle å tegne, og er ekstremt forenklede versjoner av kanji med en klar lyd. 江 uttales (skrevet i katakana) エ. 伊 uttales イ (se delen til venstre). Katakana er altså ikke særlig vanskelig å skrive. Jeg har skrevet før om hvor vilt enkelt det er hvis du setter de i et system, siden mange av dem ligner (フスク, etc.). Og så har vi hiragana.

Hiragana-tegnene skal være pene. De er kalligrafiske tegn, og har snurrer og snirkler. De er vakre og kan gjøre at enkel håndskrift ser ut som kunst. Men det er ikke altfor mange av dem som ligner. Trodde jeg. Jeg la tidlig merke til noen få fellesnevnere, da jeg først lærte meg hiragana, som at さ og き lignet, etc. Men i dag, når jeg har veldig mye bedre kontroll, har jeg fått sett over dem litt mer. Det er faktisk veldig, veldig mange fellesnevnere mellom tegnene. Without further a-do, ta en titt:

Hiragana som snurrer ca 270' eller mer med klokken:

のめあぬ

(Unntak, fordi den starter rart:ゆ,　unntak, fordi den starter enda rarere:お)

Hiragana som har en halvbue med klokken:

うらち　ろる

(Unntak, fordi den ikke starter skarpt, og heller er vakker:ふ)

Hiragana med en dråpe oppi der:

えうおかなら

(Unntak, fordi den har to dråper:ふ)

Hiragana som har en "dolk" (se venstresiden til た og høyresiden til け):

おあたすなけ

(Unntak, fordi dolken fortsetter:を,　Unntak, fordi dolken har skikkelig rare håndtak:や　か　み)

Hiragana som snurrer igjennom segselv med klokken:

よぬおほすなはまねみ

(Unntak, snurrer ikke helt igjennom:る)

Hiragana som alle tre starter helt likt, med en rett strek ned, og så en utstrukket Z-form:

われね

Hiragana med halvbuer mot klokken:

てときさそ

(Unntak, fordi halvbuen blir brutt:を,　Unntak, fordi buen starter nedover:しもい)

Hiragana-grupper hvor en hiragana kun får et enkelt tillegg for å bli et nytt tegn:

て->そ　こ->た　こ->に　ん->え　ろ->る　は->ほ

Hiragana hvor det ganske enkelt er en side mot en annen:

いこ

(Unntak, fordi venstresiden spiser høyresiden:せ)

Hiragana som skrives med kun ett strøk:

んてしくりのろへつそひ

Hiragana som har en liten krok på venstresiden:

にほはけ

(Unntak, fordi høyresiden er så liten at kroken blir "bred":い)

Hiragana som, ganske søtt, planter en dråpe rett på en annen del:

とやよ

Hiragana med to horisontale streker rett igjennom:

きまも

Hiragana som tar et tidligere tegn og stikker en pinne rett igjennom det:

さ->き　の->め->あ

Hiragana som ser ut som kanji! Definitivt den kuleste gruppen:

せ(世)　ふ(不)　て(手)　か(加)　な(名)　き(気)　え(永)

En ting å vite om den siste gruppen er at du veldig, veldig, veldig lett kan gjette hvordan kanjiene normalt uttales... Det eneste uttaket er え og 永. Selv om likheten helt klart er der, uttales 永 som "ei", ikke bare "e (え)". Derimot er det faktum at i normal prat, dvs ikke sang og staving, uttales "ei" ganske enkelt som en lang "e"! Så også den kanjien telles litt. Egentlig er alle hiragana (og katakana) derivert fra en kanji, men felles for akkurat disse kanjiene er at de er veldig vanlige. Også, når det kommer til き og 気 ligner de ikke HELT, men for meg var dette den aller første kanjien jeg automatisk lærte meg uttalen til, fordi den minte meg om uttalens hiragana. Min første on-yomi...<3

For å vise at disse siste kanjiene brukes ofte, vil jeg gi noen eksempler: 世界(せかい) betyr "world". 不自然(ふしぜん) betyr "unnatural", og jeg har ihvertfall hørt det ofte. 手(て) betyr "hand". 参加(さんか) betyr "participation". 名前(なまえ) betyr "name". 気持ち(きもち) betyr "feeling", og kan til og med brukes helt alene som "dette føles godt". 永遠(えいえん) betyr "eternity". Når kanji kan leses omtrent like lett som sine hiragana, blir de altfor mye enklere å lære!

Men dessverre fikk ikke alle hiraganaene være med på moroa. Hvis vi ser bort ifra unntakene sitter vi igjen med intet mer enn to hiragana, som ikke kan direkte assosieres til en vanlig fellesnevner brukt av andre hiragana: ゆ og を. ゆ var i ett unntak og を i to unntak. Heldigvis er det en annen fellesnevner med disse tre hiragana-tegnene, som gjør dem enklere å lære: DE ER DRITKULE.

ゆ har først en krok, så snurrer den nesten 360' rundt, tilbake til rett ved der den kom fra (de andre som snurrer holder seg unna utgangspunktet)! Og hva skjer så? Den spiddes helt på en pinne. Rett igjennom to streker, og pinnen stikker fortsatt ut på begge sidene. Noen andre spiddes litt, men ikke like effektivt. I tillegg er det ingen andre hiragana som spiddes i retning ned mot venstre! Der er den helt unik. Og jævlig kul.

を er en unik hiragana i seg selv, siden det er det eneste hiragana-tegnet som faktisk ikke har en eneste kanji som uttales slik! Det finnes altså ingen kanji, av de tusener som eksisterer, som uttales "wo(を)". Dette kan være en sammenheng med at hiragana som starter med en "w"-lyd generelt dør ut. "we" er borte. "wi" er borte. "wu" er borte. Det er bare "wa(わ)" og "wo" igjen. Så hvorfor finnes を fortsatt? Jo, fordi den brukes som en setningspartikkel! Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men hvis du sier "jeg lærer japansk" så skrives det "jeg, japansk を lærer". Men her sa jeg at du "sier" det første, og "skriver" det andre. Fordi fy faen, を uttales ikke engang "wo" i de tilfellene! Når den brukes som en setningspartikkel, uttales den ganske enkelt "o". Så dette er en helt spesiell hiragana!

I tillegg ser を dritfet ut. Den regnes som unntak for to andre grupper fordi 1. den har en dolk som nekter å stoppe der den skal, og 2. dolken går videre til å bryte buen som går mot klokken. Det er ingen andre buer som brytes slik! Og det er flere med rar dolk, men ingen andre dolker har en rar spiss. De andre har bare rare håndtak. Så fuck dere, を er genial.

Til slutt vil jeg påpeke to kanji som har mange rare former, kun for å se vakre ut. ふ og み. De begge er i noen hovedgrupper, men mens alle andre hiragana er helt og holdent satt sammen av elementer fra hovedgruppene, så er disse noe...snodige. ふ er den mest "kalligrafiske" hiraganaen av dem alle. I noen skrifttyper ser den faktisk litt annerledes ut, fordi den er videre forenklet. Der er den satt sammen av fire strøk: toppstrøket, så et brudd fram til buen i midten (som går med klokken), og så de to symmetriske dråpene på sidene. Og denne hiraganaen er også i "h"-gruppen, altså med hiraganaene "ha", "hi", "ho" og "he". Denne, derimot, uttales "fu". Lyder som dette skal jeg skrive mer om senere, men jeg synes det gjør at ふ skilles enda mer ut!

み er ganske enkelt et vakkert tegn, i sin helhet. Den starter noe likt det andre strøket i え, før det tar en krøll som går ut til siden for å forme håndtaket til en svært liten dolk. Det er ganske enkelt ingen andre dolker på høyresiden som finner på så mye rart som denne. す har også elementene "dolk" og "snurr", men det er ikke i nærheten av like godt gjennomført. み uttales "mi". Vet du hva annet som uttales "mi"? Jo, den svært symmetriske "美". Vet du hva 美 betyr? "Vakker". Hvis nybakte foreldre i Japan ønsker at datteren deres skal vokse opp til å bli vakker, kaller de henne noe med 美 først. Noen jenter som ikke har 美 i navnet sitt føler seg utenfor under puberteten. Jeg tuller ikke engang. De vil så gjerne være som alle de andre jentene med 美 i navnet, men istedenfor fikk de et teit og unikt navn av foreldrene sine... Men pappaaaaaaa, alle de andre jentene har 美 i navnet sitt! :((((

[Kanji: 2167]

Learning as you go

Det skal ikke mye til for å lære mer japansk

Av og til krever det så lite som å ikke engang ha selvkontroll

Så, jeg er småsyk for tiden. Og da har jeg ikke fått gjort så mye som jeg skal, som er litt synd siden eksamenene mine starter neste uke. Yay! Men that aside, jeg har jo vært i live likevel. Har altså hatt litt underholdning, men ikke så mye selvkontroll som vanlig. Så hva gjør man da, hvis man ikke klarer å fokusere på studiene mens man hoster og peser? Japansk.

Når det kommer til mat har jeg ikke voldsomt mye selvkontroll. Jeg spiser det jeg har. Heldigvis har jeg vært smart nok til å bare handle inn sunt, så jeg spiser bare sunt. Når jeg er hjemme, ihvertfall. På nøyaktig samme måte har jeg ikke annet enn japansk underholdning, så hvis jeg vil skru av hjernen litt, og bare gjøre noe gøy mens jeg hoster, så ender jeg opp med japansk likevel. Handy? I'd say.

Resultatet har vært intet annet enn at jeg har fortsatt å lære. Og nå vil jeg skrive om to av disse eksemplene. Faktisk, en av grunnene til at jeg vil skrive om hvordan jeg fortsatt lærer er at jeg er latterlig glemsk. Det har jeg sagt før. Men jeg har altså ikke hatt særlig mange innlegg disse siste ukene, og har glemt at jeg fortsatt har lært masse. Det er ikke bra. Men jeg lærer altså, og det trenger jeg å huske.

Det første eksemplet er at jeg en dag satt meg ned og rullerte med Anki-repetisjoner, brainless-anime og å spille Final Fantasy på mobilen. Japansk Anki, japansk anime (uten tekst) og et japansk spill. Jeg har ikke stort annet. Og da jeg spilte Final Fantasy plukket jeg opp et par ting jeg ikke har husket like lett før, som magiker (魔術師) og noen andre kule ord om at man blir fornøyd med å vinne, etc.

Og så ser jeg på en virkelig hjerneløs anime som handler om at jenter med over middles store pupper slåss uten grunn. Helt fantastisk underholdning når hjernen trenger å skrus av. Og jeg ser den uten tekst. Jeg fortstår fortsatt en brukbar andel, og får med meg hele plottet, etc. Fikk da altså også med meg at noen foreslo å kle seg ut som en magiker (som jeg altså gjenkjente etter lyd denne gangen, uttales majutsushi). Woo! Og samtidig lærte jeg flere uttrykk for "ikke faen om jeg skal tape", som "makeru monka". "monka" betyr basicly "ikke faen om ...". Fint å vite! Og morsomt å lære uten å egentlig prøve. Jeg ender jo likevel opp med å notere nye ting jeg lærer/hører.

Det andre eksemplet var idag. Jeg utforsket Japan fra to synspunkter, altså wikitravel og de dype deler av japansk internettkultur. Jeg bestemte meg etter RTK1 at jeg skulle holde meg til å lære minst en kanji hver dag, men at hvis jeg så andre i ordentlig bruk skulle jeg lære dem som de kom. I dag lærte jeg flere nye, "sjeldne" kanji på en dag enn jeg har støtt på før. Fra wikitravel lærte jeg 蓮 (lotusblomst), 丼 (domburi, en skål med mat), 麺 (nudler), 鍋 (kjele? elns), 燗 (å varme opp sake) og 酎 (shochuu, en slags lav-kvalitets alkoholholdig drikk). Du skjønner vel hva jeg holdt på å lese om, hvis du ser bort ifra lotusblomsten :3 Ikke husker jeg hvorfor jeg lærte meg den, men den ble brukt ordentlig, så whatevs.

Så dro jeg til et nettsted jeg nesten kun har hørt om innenfor japansk kultur. Det er der alle de sykt fancy smileyene som "( TДT)ｺﾞﾒﾝﾖｰ" og sånt kommer fra. Så selvfølgelig måtte jeg sjekke det ut! Der lærte jeg kanjiene 眉 (øyenbryn), 尻 (rumpe), 這 (krype) og 祓 (eksorsisme). Hvis du nå ser for deg at jeg lærte alt det på samme plass, kan du skjønne hvorfor jeg stakk videre. Uansett, resultatet ble at jeg lærte 10 nye kanji som ble brukt riktig! Kan ikke gjøre annet enn å like sånt. Det krevdes så lite. Og nå er de på Anki (jeg lyver, men de er det om 15 min), og jeg kommer til å huske dem. Så hvis jeg vil varme opp sake mens jeg plukker lotusblomster til en eksorsismeseremoni, vet jeg hvilke kanji jeg jobber med.

Men nå må jeg sove, jeg skal på jobb i morgen tidlig, for å hoste på en gruppe barn (rettelse: to grupper barn).

[Kanji: 2159]