Coupling hiragana!

Kana er jævlig rare

Men heldigvis er de like rare

TL;DR: Jeg river hiragana i filler for å se hvordan de bygges opp, så enkelt som mulig.

For oss vestlige folk som ikke liker å tegne fine ting – husker du hvor jævlig mye du hatet løkkeskrift? Og hvor lite du har brukt det siden den gang? Jeg kjenner EI som fortsatt bruker løkkeskrift (pent).*ahem* – er det ganske vanskelig å skulle klare å ta kanaenes form som en selvfølge. Kana er altså samleordet for de to alfabetene japanerne bruker til å skrive stavelser med, katakana og hiragana. De er egentlig ikke alfabeter på den måten vi tolker ordet, men anyways. De er veldig nyttige, og hvert tegn har ikke mange måter å uttales på, i motsetning til kanji og vestlig skrift.

Ugh, jeg hadde virkelig gitt opp japansk allerede, hvis det var like vanskelig å lære hvordan ting uttales som det er å lære engelsk... Det er virkelig, virkelig, ikke rart at japanerne sliter med å lære seg å lytte til/snakke engelsk, ettersom de har et så enkelt system i sitt eget språk, og plutselig må de uttale "teeth" og sånt. Jeg likte ihvertfall ikke å uttale "teeth" da jeg var ung. Den gang da. Idag liker jeg ikke å uttale nyuuryoku, men heldigvis er det meste annet av japansk greit. yuuutsu er også litt underlig å uttale. Ja, det skal være tre u-er på rad.

Kana-alfabetene er to alfabeter for de samme lydene. NESTEN. De er EGENLTIG alfabeter for akkurat de samme lydene, men de har forskjellige bruksområder. Og det har gjort at ett av alfabetene har fått ETT unntak. Det skal jeg ikke ta nå. Sammen med kanji er kategoriene kort fortalt slik: kanji for kinesisk, hiragana for japansk og katakana for "annet". Da er altså "annet" andre språk i verden, hvis du ikke skjønte det. Katakana brukes til mer eller mindre moderne låneord, veldig ofte fra engelsk, men også fra tysk og fransk, etc. Katakana-alfabetet har også andre bruksområder, men når det kommer til tegnenes form er det opplagt at de skal være enkle, mens hiragana-tegnene skal være pene.

I kinesiske kanji skal det ikke være noen snurrer. Det finnes hovedsaklig bare kanter og kroker. Noen buer for pynt, men de buene er relativt sjenerte... Katakana skal være rass-enkle å tegne, og er ekstremt forenklede versjoner av kanji med en klar lyd. 江 uttales (skrevet i katakana) エ. 伊 uttales イ (se delen til venstre). Katakana er altså ikke særlig vanskelig å skrive. Jeg har skrevet før om hvor vilt enkelt det er hvis du setter de i et system, siden mange av dem ligner (フスク, etc.). Og så har vi hiragana.

Hiragana-tegnene skal være pene. De er kalligrafiske tegn, og har snurrer og snirkler. De er vakre og kan gjøre at enkel håndskrift ser ut som kunst. Men det er ikke altfor mange av dem som ligner. Trodde jeg. Jeg la tidlig merke til noen få fellesnevnere, da jeg først lærte meg hiragana, som at さ og き lignet, etc. Men i dag, når jeg har veldig mye bedre kontroll, har jeg fått sett over dem litt mer. Det er faktisk veldig, veldig mange fellesnevnere mellom tegnene. Without further a-do, ta en titt:

Hiragana som snurrer ca 270' eller mer med klokken:

のめあぬ

(Unntak, fordi den starter rart:ゆ,　unntak, fordi den starter enda rarere:お)

Hiragana som har en halvbue med klokken:

うらち　ろる

(Unntak, fordi den ikke starter skarpt, og heller er vakker:ふ)

Hiragana med en dråpe oppi der:

えうおかなら

(Unntak, fordi den har to dråper:ふ)

Hiragana som har en "dolk" (se venstresiden til た og høyresiden til け):

おあたすなけ

(Unntak, fordi dolken fortsetter:を,　Unntak, fordi dolken har skikkelig rare håndtak:や　か　み)

Hiragana som snurrer igjennom segselv med klokken:

よぬおほすなはまねみ

(Unntak, snurrer ikke helt igjennom:る)

Hiragana som alle tre starter helt likt, med en rett strek ned, og så en utstrukket Z-form:

われね

Hiragana med halvbuer mot klokken:

てときさそ

(Unntak, fordi halvbuen blir brutt:を,　Unntak, fordi buen starter nedover:しもい)

Hiragana-grupper hvor en hiragana kun får et enkelt tillegg for å bli et nytt tegn:

て->そ　こ->た　こ->に　ん->え　ろ->る　は->ほ

Hiragana hvor det ganske enkelt er en side mot en annen:

いこ

(Unntak, fordi venstresiden spiser høyresiden:せ)

Hiragana som skrives med kun ett strøk:

んてしくりのろへつそひ

Hiragana som har en liten krok på venstresiden:

にほはけ

(Unntak, fordi høyresiden er så liten at kroken blir "bred":い)

Hiragana som, ganske søtt, planter en dråpe rett på en annen del:

とやよ

Hiragana med to horisontale streker rett igjennom:

きまも

Hiragana som tar et tidligere tegn og stikker en pinne rett igjennom det:

さ->き　の->め->あ

Hiragana som ser ut som kanji! Definitivt den kuleste gruppen:

せ(世)　ふ(不)　て(手)　か(加)　な(名)　き(気)　え(永)

En ting å vite om den siste gruppen er at du veldig, veldig, veldig lett kan gjette hvordan kanjiene normalt uttales... Det eneste uttaket er え og 永. Selv om likheten helt klart er der, uttales 永 som "ei", ikke bare "e (え)". Derimot er det faktum at i normal prat, dvs ikke sang og staving, uttales "ei" ganske enkelt som en lang "e"! Så også den kanjien telles litt. Egentlig er alle hiragana (og katakana) derivert fra en kanji, men felles for akkurat disse kanjiene er at de er veldig vanlige. Også, når det kommer til き og 気 ligner de ikke HELT, men for meg var dette den aller første kanjien jeg automatisk lærte meg uttalen til, fordi den minte meg om uttalens hiragana. Min første on-yomi...<3

For å vise at disse siste kanjiene brukes ofte, vil jeg gi noen eksempler: 世界(せかい) betyr "world". 不自然(ふしぜん) betyr "unnatural", og jeg har ihvertfall hørt det ofte. 手(て) betyr "hand". 参加(さんか) betyr "participation". 名前(なまえ) betyr "name". 気持ち(きもち) betyr "feeling", og kan til og med brukes helt alene som "dette føles godt". 永遠(えいえん) betyr "eternity". Når kanji kan leses omtrent like lett som sine hiragana, blir de altfor mye enklere å lære!

Men dessverre fikk ikke alle hiraganaene være med på moroa. Hvis vi ser bort ifra unntakene sitter vi igjen med intet mer enn to hiragana, som ikke kan direkte assosieres til en vanlig fellesnevner brukt av andre hiragana: ゆ og を. ゆ var i ett unntak og を i to unntak. Heldigvis er det en annen fellesnevner med disse tre hiragana-tegnene, som gjør dem enklere å lære: DE ER DRITKULE.

ゆ har først en krok, så snurrer den nesten 360' rundt, tilbake til rett ved der den kom fra (de andre som snurrer holder seg unna utgangspunktet)! Og hva skjer så? Den spiddes helt på en pinne. Rett igjennom to streker, og pinnen stikker fortsatt ut på begge sidene. Noen andre spiddes litt, men ikke like effektivt. I tillegg er det ingen andre hiragana som spiddes i retning ned mot venstre! Der er den helt unik. Og jævlig kul.

を er en unik hiragana i seg selv, siden det er det eneste hiragana-tegnet som faktisk ikke har en eneste kanji som uttales slik! Det finnes altså ingen kanji, av de tusener som eksisterer, som uttales "wo(を)". Dette kan være en sammenheng med at hiragana som starter med en "w"-lyd generelt dør ut. "we" er borte. "wi" er borte. "wu" er borte. Det er bare "wa(わ)" og "wo" igjen. Så hvorfor finnes を fortsatt? Jo, fordi den brukes som en setningspartikkel! Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men hvis du sier "jeg lærer japansk" så skrives det "jeg, japansk を lærer". Men her sa jeg at du "sier" det første, og "skriver" det andre. Fordi fy faen, を uttales ikke engang "wo" i de tilfellene! Når den brukes som en setningspartikkel, uttales den ganske enkelt "o". Så dette er en helt spesiell hiragana!

I tillegg ser を dritfet ut. Den regnes som unntak for to andre grupper fordi 1. den har en dolk som nekter å stoppe der den skal, og 2. dolken går videre til å bryte buen som går mot klokken. Det er ingen andre buer som brytes slik! Og det er flere med rar dolk, men ingen andre dolker har en rar spiss. De andre har bare rare håndtak. Så fuck dere, を er genial.

Til slutt vil jeg påpeke to kanji som har mange rare former, kun for å se vakre ut. ふ og み. De begge er i noen hovedgrupper, men mens alle andre hiragana er helt og holdent satt sammen av elementer fra hovedgruppene, så er disse noe...snodige. ふ er den mest "kalligrafiske" hiraganaen av dem alle. I noen skrifttyper ser den faktisk litt annerledes ut, fordi den er videre forenklet. Der er den satt sammen av fire strøk: toppstrøket, så et brudd fram til buen i midten (som går med klokken), og så de to symmetriske dråpene på sidene. Og denne hiraganaen er også i "h"-gruppen, altså med hiraganaene "ha", "hi", "ho" og "he". Denne, derimot, uttales "fu". Lyder som dette skal jeg skrive mer om senere, men jeg synes det gjør at ふ skilles enda mer ut!

み er ganske enkelt et vakkert tegn, i sin helhet. Den starter noe likt det andre strøket i え, før det tar en krøll som går ut til siden for å forme håndtaket til en svært liten dolk. Det er ganske enkelt ingen andre dolker på høyresiden som finner på så mye rart som denne. す har også elementene "dolk" og "snurr", men det er ikke i nærheten av like godt gjennomført. み uttales "mi". Vet du hva annet som uttales "mi"? Jo, den svært symmetriske "美". Vet du hva 美 betyr? "Vakker". Hvis nybakte foreldre i Japan ønsker at datteren deres skal vokse opp til å bli vakker, kaller de henne noe med 美 først. Noen jenter som ikke har 美 i navnet sitt føler seg utenfor under puberteten. Jeg tuller ikke engang. De vil så gjerne være som alle de andre jentene med 美 i navnet, men istedenfor fikk de et teit og unikt navn av foreldrene sine... Men pappaaaaaaa, alle de andre jentene har 美 i navnet sitt! :((((

[Kanji: 2167]