Different Languages!

Japansk er faktisk ikke det samme språket som norsk

Og selv om akkurat dét er ekstremt opplagt, så er disse forskjellene til tider ganske spesielle

Det japanske språket ser ikke på språk på samme måten som det norske språket gjør. Jeg vet ikke hvor bevisst Japan som land er når det kommer til hvordan språket fungerer i forhold til andre språk, mest fordi det er vanskelig å legge merke til ting man tar som en selvfølge. Og det at de ikke har stort mye annen ordentlig språklære å jobbe med gjør ikke dette enklere for dem. Mest sannsynlig er de veldig klar over det dette innlegget skal handle om, men én ting er sikkert. Det språket som brukes underbevisst av japanske folk har et helt annet syn på hvordan språk skal være enn det vårt norske språk har.

Uten å rote dette til med altfor mye "se, et språk som ser på språk!"-kos, så skal jeg heller legge fram litt harde fakta(*). Engelsk har litt under 8000 forskjellige stavelser de skal jobbe med. Forskjellige. Stavelser. Èn stavelse kan være "the", mens en annen er "the", osv. Stavelsene går altså på hvordan enkeltlydene uttales. Min norske yndlingsstavelse (atm) er "fangst". Si "fangstkampskrik" noen ganger. På japansk er det langt færre forskjellige lyder å jobbe med, og dette gjør at man slipper stavelser som "fangst" og "world". Isteden har japansk stavelser som "ni" og "go" (ikke "gåw" som på engelsk, men nærmere en kjapp, norsk "gå").

På japansk har de litt over 400 forskjellige stavelser. Dette betyr to ting: de har færre forskjellige lyder å bruke til å lage ord med, som gir flere homonymer (ord som korrekt uttales helt likt), men det betyr også at det er færre lyder som kan blandes. Det er mye enklere å høre hva som blir sagt, fordi det ikke er så jævlig mange alternativer. Hvilket av homonymene som ble brukt forstår man ut av konteksten likevel (som selvfølgelig betyr at det må være jævlig vanskelig å overhøre en japansk telefonsamtale på bussen, siden man bare hører en side av saken!), så det skaper ikke så mange problemer som man først skulle tro. Faktisk, fra mitt erkepositive synspunkt, ser jeg heller på det som at flere homonymer åpner for mange, mange flere muligheter til å lage ordspill! Går du nå, eller får du orgasme..?

Det er heller ikke bare antallet stavelser som er forskjellig fra japansk og våre vestlige språk. Det er også noen definisjonsspørsmål ute og går. Faktisk har jeg lyst til å fyre ut en "hypotese". Japansk synes ikke at dobbelkonsonanter finnes. Denne hypotesen har jo selvfølgelig ikke noen effekt, siden jeg brukte det subjektive ordet "synes", menmen. I tillegg har de jo ord som 苛めっ子 (ijimekko, mobber) og ずっと (zutto, hele tiden). Men fellesnevneren deres er det lille tegnet "っ". Den er ikke en lyd, og i romaniseringen av japansk tekst brukes den til å indikere dobbelkonsonanter. Men før jeg går videre med dette vil jeg også peke ut motsetningen, "dobbelvokalene".

Når man snakker japansk er det veldig lite viktig å tenke på tonefallet (dvs. prøv å hold tonefallet ditt under kontroll, kis). Man kan uttrykke ting som at setningen er et spørsmål ved bruk av tonefall, men man kan også uttrykke det ved å legge til か (ka) på slutten av setningen. Det man derimot må tenke på er hvor lange lydene er. For å gjøre det enkelt, lengden på vokalene forandrer betydningen av ordene. Ganske enkelt, er det ikke? Faktisk, skriver du "Tokyo" som det der, vil du ikke få det japanske navnet på hovedstaden deres. I bynavnet er nemlig begge o'ene lange. Og lange o'er, med noen unntak man raskt finner, uttrykkes ved å legge til en "u" bak. Så, Tokyo staves "toukyou". Eller, siden u'er ikke tilsvarer lange o'er på vårt vestlige språk, så skriver man Tōkyō. U-lyder forlenges også ved å legge til en ekstra "u", som i "kyuu", som er tallet "ni".

En ting med de lange vokalene som tok meg altfor lang tid å forstå, var at lange e-lyder forlenges med en "i". Så, nei, du skal ikke uttale i'en i verken "seito" eller "sensei" (elev og lærer). Det jeg slet mest med var ordet 最低 (saitei), ettersom folk i anime alltid ropte det da de var sint på noen. Og selvfølgelig vil jeg vite hva sinte ord betyr! "OMAE, SAITEE!" ropte de. I sinne og i tårer. Og siden jeg allerede var klar over at "japansk har få lyder, hvis du hører riktig vet du hvordan det staves", ble jeg raskt frustrert. Selvfølgelig var jo svaret det at ja, jeg hørte riktig, og ja, det kunne bare staves på én måte, men jeg visste bare ikke hvordan man skulle stave en lang "e". Det som fikk meg på riktig spor var ordet 携帯 (keitai), som betyr mobiltelefon. Når de føler seg koselig og slengete skriver de det med katakana, og bruker ー til å forlenge e-lyden, slik: ケータイ (keetai). Nå vet jeg ihvertfall at u-lyder og o-lyder forlenges med "u", at e-lyder og i-lyder forlenges med "i" og at a-lyder forlenges med en ekstra "a". I katakana kan de alle forlenges med en ー.

Men alle disse lydene (hvis man kan si at litt over 400 forskjellige lyder kan regnes som "alle disse", sammenlignet med engelsk) er også enda mer systematiserte. Hovedgruppen av lydene kan samles rundt de fem vokalene a, e, i, u og o, og konsonantene w, y, t, s, h, r, k, m og n. Hver konsonant lager en basislyd med hver av de fem vokalene. Det gir totalt 45 kombinasjoner, men wu, we og wi finnes faktisk ikke fordi (tror jeg) de blir for lik lange u'er, ue og ui. Forståelig. På samme måte blir yi droppet siden det blir for likt en lang i, og ye droppes fordi den blir for lik ie. Men så har de også semi-vokalen n, som altså er den eneste "konsonanten" som får stå alene som en egen lyd, men som ikke er en vokal fordi den ikke kan lage lyder som "wn" og "rn". Og for å være helt ærlig er jeg glad for at jeg slipper å høre på slike lyder, selv om de de altså finnes på engelsk.

Med de fem vokalene gir det totalt 46 basislyder. Dette innlegget blir noen magnituder for langt hvis jeg nå også drar inn de sekundære lydene disse basislydene kan lage, så det får jeg ta en annen gang. Men de har flere måter å lage nye lyder på, og det er disse jeg ville nevne nå. Hvis vi sier at basislydene (som ni og ha) er "vanlige" lyder, så har de en måte å gjøre noen av dem "myke" på. Det gjelder for t, s, h og k. t-lydene blir d-lyder, s-lydene blir z-lydene, h-lydene blir b-lyder og k-lydene blir g-lyder. Det gir 20 nye, myke lyder. Til sist, på samme måte som med de myke, kan de lage noen få "harde" lyder. Det gjelder kun for h-lydene, som da blir p-lyder. Med disse fem harde lydene, har vi totalt 5+20+46=71 basislyder. Og disse trinnene "vanlig, myk og hard" er det som er interessant å se på, når det kommer til temaet om vokallydene.

For vokallydene har vi allerede identifisert "vanlige" og "lange" vokaler. Så har vi sett på ting som "zutto", som skrives i romanisert tilstand med en dobbel konsonant. Men hvis jeg mener at dobbelkonsonanter ikke finnes, hva er det da? Svaret er enkelt og kort: korte vokale.

Det vil si, lydene som representeres med en っ er slik at de representerer et kort intervall. Med andre ord, den gjør vokalen kort, ikke konsonanten dobbel. Nå kan man jo argumentere for at det er det samme på engelsk, at konsonanter er konsonanter fordi de ikke kan være doble, eller "lange", men så er det sånn at det japansk språket definerer dette på en helt annen måte.

Hvis du lytter til en sang, hvor man synger til rytmen i stavelser (grov definisjon, heh), så vil du faktisk finne at ord som "zutto" tar tre stavelser. zu-u-to (just nu, sang de dette på sangen jeg hører på, no kid). Og tar du ordet "isshou" (ett liv, livet) vil du høre dem stave det ut som i-i-sho-o. Så, ting som dette fikk meg til å føle at konsonantene har en mye mindre viktig jobb i japansk enn i vestlige språk. Mens vi kan si at de dobles, og vi slenger syv på rad (angstskrik, anyone?) for å få fram riktig ord, så har de som basis at det er én konsonant per lyd (med unntak av de sekundære, som strengt tatt fortsatt fokuserer mest på vokalene enn på konsonantene), og at det er vokallyden som tar seg av all jobben.

For basislydene har de altså de vanlige, de myke og de harde. For vokalene mener jeg det er helt likt, at de har de vanlige, de lange og de korte, som markeres tydelig i skriftspråket. Hvis man tar en titt på hvor systematisert det japanske språket faktisk er, så er jeg ikke overrasket om dette er riktig tilnærming. Det betyr jo selvfølgelig at når du staver ut ord, så er det umulig å høre forskjellen på korte og lange vokaler, men dette er bare i teorien. I praksis vil du høre at vokalene blir kuttet raskt av i "zutto", og strekt godt ut i "toukyou". Og det er også en forskjell på å stave ting for å stave det, og å si ting sakte og til rytmen som i sang. Siden "toukyou" faktisk skrives med u'er, vil de nok stave det slikt også. Men lange e-lyder som "sensei" blir sunget sakte med "i" til slutt, såeh... *ahem*... De er ihvertfall konsekvente, da. Og det er poenget, at det finnes så mange systemer som det faktisk er veldig få unntak fra.

Apropos unntak, vet du hvor mange uregelrette verb norsk har? 22. Og det er uten å regne med de "sterke" verbene, som har sine egne regler. Engelsh har totalt 620 verb som ikke følger verbbøyningsreglene. Vet du hvor mange uregelrette verb japansk har? Fire. Gjøre, komme, gå og være. Og to av disse, gå og være, er kun uregelrett i en av alle bøyningene. Christ, jeg liker ting med system <3

[Kanji: 2192]