Racial awareness?

Rase har alltid vært et svært ømt tema for folk

Eller, om det alltid har vært det vet jeg ikke helt, men...i moderne sammenheng!

Jeg hater rasisme. Jeg hater homofobi. Jeg hater sexisme. Som en hvit, heterofil mann har jeg ikke akkurat stor grunn til å føle meg truffet eller svekket av noen av disse tingene, men som et sympatisk menneske blir jeg dårlig av å se andre bli utsatt for diskriminering. Men dette innlegget handler ikke om at jeg er sint eller noe i den gaten. Den handler heller om konsekvensene av å lære språk, som jeg nå har begynt å oppdage. Og jeg blir ikke sint. Jeg blir nysgjerrig.

Jeg har blitt mer rasebevisst. Det har vært en direkte konsekvens av dette prosjektet, på grunn av én ting. Jeg har blitt mer "internasjonalisert". Eller "globalisert". Eller "kulturbevisst". Jeg bryr meg egentlig fortsatt ikke om rase. En mørkhudet nordmann er like mye nordmann som meg selv. Jeg har aldri brydd meg om noe så overfladisk, selv om jeg, fram til jeg var 13, ikke kunne se forskjellen på ansiktene til folk uten store mengder konsentrasjon hvis de hadde lik hud- og hårfarge. Jeg husker fortsatt hvor kleint det var å prøve å skille mellom de tre blonde jentene i 8.-klasse som jeg ikke kjente fra før.

Selv om rase ikke har noen betydning, er jeg nå voldsomt mye mer interessert i kulturene til folk. Hvis de ikke er fra Norge, hva slags rutiner er de vant til å gjennomføre på en vanlig dag? Hva er en vanlig dag for dem? Hva, av alle ting de har blitt nødt til å venne seg til etter de flyttet til Norge, har overrasket dem mest? Hva synes de er virkelig rart med norsk kultur? Og absolutt ikke minst, fordi det interesserer meg til en slik grad at jeg virkelig ikke kan tillate meg å spørre; hvor mye rasisme blir de utsatt for?

Det siste spørsmålet har jeg mest lyst til å spørre de som faktisk er nordmenn, men som har foreldre fra andre land, som gjør at de står ut litt. Jeg vet at ikke alle behandler enkelte folk like rettferdig som andre. Og dermed blir det noe rasisme, selv om du eventuelt har bodd i Norge i en tresiftet prosentandel av livet ditt. Hvordan forandrer det dagen til noen som ellers har det greit? Hvor dårlige er nordmenn når det kommer til dette?

Disse spørsmålene er det voldsomt vanskelig å skulle svare på, for noen som alltid har bodd i Norge. Men for de som flyttet hit da de var gamle nok til å huske hvordan det var før, lurer jeg alltid på hvor stor forskjell det var for dem. I motsetning til helnorske folk med utendlandske foreldre, har disse noe å sammenligne det med. Hvordan blir de behandlet nå, i forhold til før?

Så ja, jeg har blitt mer "rasebevisst". Ikke på grunn av rase, men på grunn av kulturforskjeller. Av en enkel grunn. I Japan vil jeg være en del av den voldsomme minoriteten. Og det har fått meg til å tenke. I California er under 50% av folka etterkommere av europeere, altså "hvite". I Japan er over 99% japanske. Og av de siste 1% er mesteparten fra Kina og Sør-Korea. Nordmenn klarer ikke engang å se forskjell på folk fra Kina, Japan og Sør-Korea, og hallois her kommer jeg.

Nå er jo ikke Japan et særlig rasistisk land, snarere tvert imot. Hvis du ser bort ifra kinesere og sør-koreanere, da. Men mot hvite og sorte er det ikke raseforskjell det er snakk om. Det er kulturforskjellene. Ja, de som ikke er asiater kan bli forskjellsbehandlet i Japan, fordi de ikke kommer fra samme kultur, eller at de ihvertfall forventes å ikke forstå japansk kultur fullt ut.

Japansk kultur er fantastisk og dyp. Jo mer jeg forstår av japansk kultur, jo mer forstår jeg denne frykten noen av dem har for kulturforskjeller. Det er for eksempel regnet som ekstremt frekt å gå inn i huset med sko på, så du får låne "innesko". Og i huset er det regnet som frekt å tråkke på tatami-matter (gulvmatter i enkelte rom) med inneskoene. Se for deg hvor mange turister som har gjort feil som disse før. Det er lite ved vår kultur som tilsier at vi skal vite sånt på forhånd, eller hva? Om ikke noe annet, må denne kulturforskjellfrykten stamme fra erfaring. Jeg klandrer dem ikke.

Jeg håper å bli diskriminert i Japan. Det er sunt for meg. Som sagt har jeg, i store deler av verden, kun vært heldig når det kommer til hvor jeg blir plassert i forhold til rasisme, homofobi og sexisme. Som ateist kan jeg kanskje bli pisket enkelte steder i verden, menmen. Jeg føler ikke at jeg trenger å bli satt på plass, men hvem vet? Hvis man ikke har opplevd nedsiden, vet man ikke hvor glad man skal være på oppsiden.

I Japan ønsker jeg å være et godt eksempel for utlendinger. Jeg vil ikke bare være en "flink turist", men jeg håper å kunne vise at også utlendinger kan forstå japansk kultur, og ikke bare "gjøre som de blir fortalt"... "Ikke tråkke på gulvet? OK : - )" <---- skummel turistsmiley.

Uansett føler jeg meg litt skyldig, når det kommer til rasebevisstheten. Jeg mener at den beste måten å bli kvitt rasisme og de andre fæle diskrimineringstingene er å glemme at det finnes. Hvis ingen noen sinne tenker at det å ha forskjellig hudfarge (eller hårfarge, tenkt på det?) gjør noen forskjell, så ville det ganske enkelt ikke ha gjort noen forskjell. Uansett hvor rasistisk folk er, må det ganges med bevisstheten. Hvis bevisstheten er på 0, blir rasismen 0. Nå er jeg jo ikke akkurat særlig rasistisk, så det er ikke så forferdelig at jeg har blitt mer bevisst, men så er jeg jo dum nok til å skrive denne posten, og kanskje skape mer bevissthet. Men jeg stoler på de 0,3 leserne mine. Dere vil vel ikke finne på å diskriminere noen, vel?

[Kanji: 2172]

Coupling hiragana!

Kana er jævlig rare

Men heldigvis er de like rare

TL;DR: Jeg river hiragana i filler for å se hvordan de bygges opp, så enkelt som mulig.

For oss vestlige folk som ikke liker å tegne fine ting – husker du hvor jævlig mye du hatet løkkeskrift? Og hvor lite du har brukt det siden den gang? Jeg kjenner EI som fortsatt bruker løkkeskrift (pent).*ahem* – er det ganske vanskelig å skulle klare å ta kanaenes form som en selvfølge. Kana er altså samleordet for de to alfabetene japanerne bruker til å skrive stavelser med, katakana og hiragana. De er egentlig ikke alfabeter på den måten vi tolker ordet, men anyways. De er veldig nyttige, og hvert tegn har ikke mange måter å uttales på, i motsetning til kanji og vestlig skrift.

Ugh, jeg hadde virkelig gitt opp japansk allerede, hvis det var like vanskelig å lære hvordan ting uttales som det er å lære engelsk... Det er virkelig, virkelig, ikke rart at japanerne sliter med å lære seg å lytte til/snakke engelsk, ettersom de har et så enkelt system i sitt eget språk, og plutselig må de uttale "teeth" og sånt. Jeg likte ihvertfall ikke å uttale "teeth" da jeg var ung. Den gang da. Idag liker jeg ikke å uttale nyuuryoku, men heldigvis er det meste annet av japansk greit. yuuutsu er også litt underlig å uttale. Ja, det skal være tre u-er på rad.

Kana-alfabetene er to alfabeter for de samme lydene. NESTEN. De er EGENLTIG alfabeter for akkurat de samme lydene, men de har forskjellige bruksområder. Og det har gjort at ett av alfabetene har fått ETT unntak. Det skal jeg ikke ta nå. Sammen med kanji er kategoriene kort fortalt slik: kanji for kinesisk, hiragana for japansk og katakana for "annet". Da er altså "annet" andre språk i verden, hvis du ikke skjønte det. Katakana brukes til mer eller mindre moderne låneord, veldig ofte fra engelsk, men også fra tysk og fransk, etc. Katakana-alfabetet har også andre bruksområder, men når det kommer til tegnenes form er det opplagt at de skal være enkle, mens hiragana-tegnene skal være pene.

I kinesiske kanji skal det ikke være noen snurrer. Det finnes hovedsaklig bare kanter og kroker. Noen buer for pynt, men de buene er relativt sjenerte... Katakana skal være rass-enkle å tegne, og er ekstremt forenklede versjoner av kanji med en klar lyd. 江 uttales (skrevet i katakana) エ. 伊 uttales イ (se delen til venstre). Katakana er altså ikke særlig vanskelig å skrive. Jeg har skrevet før om hvor vilt enkelt det er hvis du setter de i et system, siden mange av dem ligner (フスク, etc.). Og så har vi hiragana.

Hiragana-tegnene skal være pene. De er kalligrafiske tegn, og har snurrer og snirkler. De er vakre og kan gjøre at enkel håndskrift ser ut som kunst. Men det er ikke altfor mange av dem som ligner. Trodde jeg. Jeg la tidlig merke til noen få fellesnevnere, da jeg først lærte meg hiragana, som at さ og き lignet, etc. Men i dag, når jeg har veldig mye bedre kontroll, har jeg fått sett over dem litt mer. Det er faktisk veldig, veldig mange fellesnevnere mellom tegnene. Without further a-do, ta en titt:

Hiragana som snurrer ca 270' eller mer med klokken:

のめあぬ

(Unntak, fordi den starter rart:ゆ,　unntak, fordi den starter enda rarere:お)

Hiragana som har en halvbue med klokken:

うらち　ろる

(Unntak, fordi den ikke starter skarpt, og heller er vakker:ふ)

Hiragana med en dråpe oppi der:

えうおかなら

(Unntak, fordi den har to dråper:ふ)

Hiragana som har en "dolk" (se venstresiden til た og høyresiden til け):

おあたすなけ

(Unntak, fordi dolken fortsetter:を,　Unntak, fordi dolken har skikkelig rare håndtak:や　か　み)

Hiragana som snurrer igjennom segselv med klokken:

よぬおほすなはまねみ

(Unntak, snurrer ikke helt igjennom:る)

Hiragana som alle tre starter helt likt, med en rett strek ned, og så en utstrukket Z-form:

われね

Hiragana med halvbuer mot klokken:

てときさそ

(Unntak, fordi halvbuen blir brutt:を,　Unntak, fordi buen starter nedover:しもい)

Hiragana-grupper hvor en hiragana kun får et enkelt tillegg for å bli et nytt tegn:

て->そ　こ->た　こ->に　ん->え　ろ->る　は->ほ

Hiragana hvor det ganske enkelt er en side mot en annen:

いこ

(Unntak, fordi venstresiden spiser høyresiden:せ)

Hiragana som skrives med kun ett strøk:

んてしくりのろへつそひ

Hiragana som har en liten krok på venstresiden:

にほはけ

(Unntak, fordi høyresiden er så liten at kroken blir "bred":い)

Hiragana som, ganske søtt, planter en dråpe rett på en annen del:

とやよ

Hiragana med to horisontale streker rett igjennom:

きまも

Hiragana som tar et tidligere tegn og stikker en pinne rett igjennom det:

さ->き　の->め->あ

Hiragana som ser ut som kanji! Definitivt den kuleste gruppen:

せ(世)　ふ(不)　て(手)　か(加)　な(名)　き(気)　え(永)

En ting å vite om den siste gruppen er at du veldig, veldig, veldig lett kan gjette hvordan kanjiene normalt uttales... Det eneste uttaket er え og 永. Selv om likheten helt klart er der, uttales 永 som "ei", ikke bare "e (え)". Derimot er det faktum at i normal prat, dvs ikke sang og staving, uttales "ei" ganske enkelt som en lang "e"! Så også den kanjien telles litt. Egentlig er alle hiragana (og katakana) derivert fra en kanji, men felles for akkurat disse kanjiene er at de er veldig vanlige. Også, når det kommer til き og 気 ligner de ikke HELT, men for meg var dette den aller første kanjien jeg automatisk lærte meg uttalen til, fordi den minte meg om uttalens hiragana. Min første on-yomi...<3

For å vise at disse siste kanjiene brukes ofte, vil jeg gi noen eksempler: 世界(せかい) betyr "world". 不自然(ふしぜん) betyr "unnatural", og jeg har ihvertfall hørt det ofte. 手(て) betyr "hand". 参加(さんか) betyr "participation". 名前(なまえ) betyr "name". 気持ち(きもち) betyr "feeling", og kan til og med brukes helt alene som "dette føles godt". 永遠(えいえん) betyr "eternity". Når kanji kan leses omtrent like lett som sine hiragana, blir de altfor mye enklere å lære!

Men dessverre fikk ikke alle hiraganaene være med på moroa. Hvis vi ser bort ifra unntakene sitter vi igjen med intet mer enn to hiragana, som ikke kan direkte assosieres til en vanlig fellesnevner brukt av andre hiragana: ゆ og を. ゆ var i ett unntak og を i to unntak. Heldigvis er det en annen fellesnevner med disse tre hiragana-tegnene, som gjør dem enklere å lære: DE ER DRITKULE.

ゆ har først en krok, så snurrer den nesten 360' rundt, tilbake til rett ved der den kom fra (de andre som snurrer holder seg unna utgangspunktet)! Og hva skjer så? Den spiddes helt på en pinne. Rett igjennom to streker, og pinnen stikker fortsatt ut på begge sidene. Noen andre spiddes litt, men ikke like effektivt. I tillegg er det ingen andre hiragana som spiddes i retning ned mot venstre! Der er den helt unik. Og jævlig kul.

を er en unik hiragana i seg selv, siden det er det eneste hiragana-tegnet som faktisk ikke har en eneste kanji som uttales slik! Det finnes altså ingen kanji, av de tusener som eksisterer, som uttales "wo(を)". Dette kan være en sammenheng med at hiragana som starter med en "w"-lyd generelt dør ut. "we" er borte. "wi" er borte. "wu" er borte. Det er bare "wa(わ)" og "wo" igjen. Så hvorfor finnes を fortsatt? Jo, fordi den brukes som en setningspartikkel! Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men hvis du sier "jeg lærer japansk" så skrives det "jeg, japansk を lærer". Men her sa jeg at du "sier" det første, og "skriver" det andre. Fordi fy faen, を uttales ikke engang "wo" i de tilfellene! Når den brukes som en setningspartikkel, uttales den ganske enkelt "o". Så dette er en helt spesiell hiragana!

I tillegg ser を dritfet ut. Den regnes som unntak for to andre grupper fordi 1. den har en dolk som nekter å stoppe der den skal, og 2. dolken går videre til å bryte buen som går mot klokken. Det er ingen andre buer som brytes slik! Og det er flere med rar dolk, men ingen andre dolker har en rar spiss. De andre har bare rare håndtak. Så fuck dere, を er genial.

Til slutt vil jeg påpeke to kanji som har mange rare former, kun for å se vakre ut. ふ og み. De begge er i noen hovedgrupper, men mens alle andre hiragana er helt og holdent satt sammen av elementer fra hovedgruppene, så er disse noe...snodige. ふ er den mest "kalligrafiske" hiraganaen av dem alle. I noen skrifttyper ser den faktisk litt annerledes ut, fordi den er videre forenklet. Der er den satt sammen av fire strøk: toppstrøket, så et brudd fram til buen i midten (som går med klokken), og så de to symmetriske dråpene på sidene. Og denne hiraganaen er også i "h"-gruppen, altså med hiraganaene "ha", "hi", "ho" og "he". Denne, derimot, uttales "fu". Lyder som dette skal jeg skrive mer om senere, men jeg synes det gjør at ふ skilles enda mer ut!

み er ganske enkelt et vakkert tegn, i sin helhet. Den starter noe likt det andre strøket i え, før det tar en krøll som går ut til siden for å forme håndtaket til en svært liten dolk. Det er ganske enkelt ingen andre dolker på høyresiden som finner på så mye rart som denne. す har også elementene "dolk" og "snurr", men det er ikke i nærheten av like godt gjennomført. み uttales "mi". Vet du hva annet som uttales "mi"? Jo, den svært symmetriske "美". Vet du hva 美 betyr? "Vakker". Hvis nybakte foreldre i Japan ønsker at datteren deres skal vokse opp til å bli vakker, kaller de henne noe med 美 først. Noen jenter som ikke har 美 i navnet sitt føler seg utenfor under puberteten. Jeg tuller ikke engang. De vil så gjerne være som alle de andre jentene med 美 i navnet, men istedenfor fikk de et teit og unikt navn av foreldrene sine... Men pappaaaaaaa, alle de andre jentene har 美 i navnet sitt! :((((

[Kanji: 2167]

Learning as you go

Det skal ikke mye til for å lære mer japansk

Av og til krever det så lite som å ikke engang ha selvkontroll

Så, jeg er småsyk for tiden. Og da har jeg ikke fått gjort så mye som jeg skal, som er litt synd siden eksamenene mine starter neste uke. Yay! Men that aside, jeg har jo vært i live likevel. Har altså hatt litt underholdning, men ikke så mye selvkontroll som vanlig. Så hva gjør man da, hvis man ikke klarer å fokusere på studiene mens man hoster og peser? Japansk.

Når det kommer til mat har jeg ikke voldsomt mye selvkontroll. Jeg spiser det jeg har. Heldigvis har jeg vært smart nok til å bare handle inn sunt, så jeg spiser bare sunt. Når jeg er hjemme, ihvertfall. På nøyaktig samme måte har jeg ikke annet enn japansk underholdning, så hvis jeg vil skru av hjernen litt, og bare gjøre noe gøy mens jeg hoster, så ender jeg opp med japansk likevel. Handy? I'd say.

Resultatet har vært intet annet enn at jeg har fortsatt å lære. Og nå vil jeg skrive om to av disse eksemplene. Faktisk, en av grunnene til at jeg vil skrive om hvordan jeg fortsatt lærer er at jeg er latterlig glemsk. Det har jeg sagt før. Men jeg har altså ikke hatt særlig mange innlegg disse siste ukene, og har glemt at jeg fortsatt har lært masse. Det er ikke bra. Men jeg lærer altså, og det trenger jeg å huske.

Det første eksemplet er at jeg en dag satt meg ned og rullerte med Anki-repetisjoner, brainless-anime og å spille Final Fantasy på mobilen. Japansk Anki, japansk anime (uten tekst) og et japansk spill. Jeg har ikke stort annet. Og da jeg spilte Final Fantasy plukket jeg opp et par ting jeg ikke har husket like lett før, som magiker (魔術師) og noen andre kule ord om at man blir fornøyd med å vinne, etc.

Og så ser jeg på en virkelig hjerneløs anime som handler om at jenter med over middles store pupper slåss uten grunn. Helt fantastisk underholdning når hjernen trenger å skrus av. Og jeg ser den uten tekst. Jeg fortstår fortsatt en brukbar andel, og får med meg hele plottet, etc. Fikk da altså også med meg at noen foreslo å kle seg ut som en magiker (som jeg altså gjenkjente etter lyd denne gangen, uttales majutsushi). Woo! Og samtidig lærte jeg flere uttrykk for "ikke faen om jeg skal tape", som "makeru monka". "monka" betyr basicly "ikke faen om ...". Fint å vite! Og morsomt å lære uten å egentlig prøve. Jeg ender jo likevel opp med å notere nye ting jeg lærer/hører.

Det andre eksemplet var idag. Jeg utforsket Japan fra to synspunkter, altså wikitravel og de dype deler av japansk internettkultur. Jeg bestemte meg etter RTK1 at jeg skulle holde meg til å lære minst en kanji hver dag, men at hvis jeg så andre i ordentlig bruk skulle jeg lære dem som de kom. I dag lærte jeg flere nye, "sjeldne" kanji på en dag enn jeg har støtt på før. Fra wikitravel lærte jeg 蓮 (lotusblomst), 丼 (domburi, en skål med mat), 麺 (nudler), 鍋 (kjele? elns), 燗 (å varme opp sake) og 酎 (shochuu, en slags lav-kvalitets alkoholholdig drikk). Du skjønner vel hva jeg holdt på å lese om, hvis du ser bort ifra lotusblomsten :3 Ikke husker jeg hvorfor jeg lærte meg den, men den ble brukt ordentlig, så whatevs.

Så dro jeg til et nettsted jeg nesten kun har hørt om innenfor japansk kultur. Det er der alle de sykt fancy smileyene som "( TДT)ｺﾞﾒﾝﾖｰ" og sånt kommer fra. Så selvfølgelig måtte jeg sjekke det ut! Der lærte jeg kanjiene 眉 (øyenbryn), 尻 (rumpe), 這 (krype) og 祓 (eksorsisme). Hvis du nå ser for deg at jeg lærte alt det på samme plass, kan du skjønne hvorfor jeg stakk videre. Uansett, resultatet ble at jeg lærte 10 nye kanji som ble brukt riktig! Kan ikke gjøre annet enn å like sånt. Det krevdes så lite. Og nå er de på Anki (jeg lyver, men de er det om 15 min), og jeg kommer til å huske dem. Så hvis jeg vil varme opp sake mens jeg plukker lotusblomster til en eksorsismeseremoni, vet jeg hvilke kanji jeg jobber med.

Men nå må jeg sove, jeg skal på jobb i morgen tidlig, for å hoste på en gruppe barn (rettelse: to grupper barn).

[Kanji: 2159]

Things a-be happenin'!

Det er så mye som skjer for tiden

At jeg ganske enkelt trengte å dele det opp litt.

Foreldrene mine har fått seg hund. Yay! Han heter Lasse, og er en blanding av Golden Retriever og kongepuddel. Miksnavn: Golden Doodle. Elsk. Bilder er vel på Facebook eller noe sånt, dette er ikke en hundeblogg.

Jeg har også fått eksamensdatoene for...eksamenene jeg har i vår. Åtte stykker. 24. og 25. april, 10., 15., 23., 30. og 31. mai (wooh) og 4. juni. I slutten av denne perioden begynner sommerjobben min hos Nidarosdomen, lol. Penger.

Men det som skjer i denne verdenen, i Japan-verdenen, er dette:

Jeg er ferdig med RTK1! (<- trykk for mer om det, pluss studieplaner etc.)

Jeg har faktisk kjøpt flybilletter til i sommer! (gjerne kommenter der om forslag til ting jeg kan gjøre på turen)

HAHAHA DET ER 1. APRIL.

Men jeg tuller ikke. Fine ting bruker å skje på 1. april! :3 Nå skal jeg sykle opp (i snøen) og kose med den nye familiehunden.

[Kanji: 2072]

Ticket to Japan!

Jeg har kjøpt flybilletter til Japan i sommer

Men siden jeg ikke aner hvordan man drar på ferie, har jeg rare planer på gang.

Jeg skal faktisk til Japan. Ikke noe tull. Billettene er faktisk i boks, og jeg reiser på en fire-ukers tur til et land jeg visste ca null om før i desember. 25. juni til 19. juli. Alene. Og planene mine er ikke heeeelt normale. Mest fordi jeg aldri har gjort noe som dette før.

Sverige er som oftest "ferie" for meg. Hvis jeg reiser lengre enn dét, er det med familien. Jeg dro en tur alene til Danmark, da. Men da skulle jeg besøke min awesome storesøster, så på en måååte var den ferieturen også en familietur, bare uten foreldre og småsøsken (for min del). I fjor vår var jeg jo også i USA med filmlinja på folkehøgskolen, men da var det også regler om hvor mange "voksne" som måtte være med oss, så det telles nesten som familietur det også. Med venner har jeg vært på kozetur til Sverige og Danmark. Med familien har jeg også vært i England, Frankrike, Kroatia, Kina og Australia.

Først vil jeg bare gjøre et poeng ut av det med å reise alene. Hvis du drar med familie til et sted, snakker du KUN norsk. Virkelig. De gangene du snakker engelsk til folk i butikker, snakker du norsk imellom nesten hver setning, til familien, for å spørre om hva du skal spørre om. Hvis du reiser med venner til et sted, snakker du norsk med dem, men du prøver å møte folk dere kan snakke litt engelsk med. Det er morsomt, hvis de du møter kan engelsk. I Japan er engelsk langt fra en selvfølge.

Hvis du reiser alene til et sted hvor de ikke er særlig flinke til engelsk, er det noe helt, helt annet. Det er slike turer man lærer seg "survival-X", hvor X er språket til det landet. Så for min del vil det være lurt å kunne "survival-Japanese". Resultatet er at du blir tvunget inn i det landets språk. Det er nøyaktig det jeg ønsker.

Jeg skal til Japan for å integrere meg i japansk kultur. Selvfølgelig kommer jeg ikke til å klare det, spesielt fordi jeg bare skal være der i fire uker (som er lite for et slikt formål), men jeg kommer til å prøve. Det er veldig mye som er lurt når man skal reise på en slik oppdagelsesferd. Og ja, jeg skal strengt tatt ikke på ferie. Jeg skal på oppdagelsesferd.

Når man er på oppdagelsesferd kan man ikke rømme. Er du i Japan, så er du i Japan. Derimot går det an å rømme mentalt. Om du vil snakke med noen kan du ikke snakke norsk, men du kan fortsatt tenke norsk. Slikt vil jeg også prøve å unngå.

En ting som er vanskelig å unngå å se på sitt eget språk er TALL. Hvis du ser en prislapp med "85円", tenker du "åttifem yen". Det som er utfordringen da, er å tenke "hachijuugoen", altså 八十五円. Åtte-ti-fem-yen, bare at i Japan sier de ikke "yen", men "en". De skriver også tall med ... tall, da. Ikke kanji.

Så, hvis du skal oppdage et land må du bli en del av det landet. Det er jo nøyaktig det jeg holder på med når det kommer til språket selv, men det blir vanskeligere å gjøre sånt i et helt nytt land. Jeg kan selvfølgelig ikke si mye om hvilke hindringer jeg kommer til å støte på, men en ting jeg vet om er hygiene. I Japan er de mye rensligere sånn sett enn i vesten, av det jeg har fått med meg. De dusjer og vasker seg hver dag, før de tar et bad. Og i tillegg (etter hva jeg har lest) har japanere færre svettekjertler, så de lukter mindre selv... Jeg undres på om jeg kommer til å slå folk bevisstløse om jeg tar meg en joggetur i sola i Japan. They won't be ready for this shit!

Planene mine er omtrent som dette:

Reise alene.

Prøve å ha så japanske dager som mulig. (Ikke bare turist-dager)

Sitte på offentlige benker og lese japanske aviser hver dag.(*)

Kjøpe det jeg trenger fra dag til dag.

Ikke ta med bagasje.

[*Dette er det bare én grunn til, og det er dette. "In Tokyo you have been surprised and dismayed to see virtually no foreigners reading Japanese newspapers."... Jeg skal late som om jeg kan det :D Og for å være ærlig ser det akkurat nå ikke så ufattelig vanskelig ut, selv om det faktisk for mange er det ultimate mål for å kunne lese flytende japansk. I'm thinking I should raise my bar.]

That's right. Jeg vil ikke ha med baggasje. Jeg tenker å ta med meg en liten sekk på ryggen, hvor jeg har laptop, barbermaskin og andre absolutte nødvendigheter. Kanskje en shorts, bokser og t-skjorte til skift. Jeg har lov til å ta med to kofferter gratis av flyselskapet, og de skal være tomme. På vei tilbake vil de være fylt av klærne jeg har kjøpt for å bruke gjennom reisen, og ting jeg vil ha med hjem.

Men jeg vil altså ta med meg så ufattelig lite som mulig, og ta med meg masse tilbake. Jeg kunne gjerne tenke meg å ta med en avis for hver dag jeg er der, for å lese mer senere, men det blir kanskje litt for mye plass i kofferten. Noen sider skal jeg ihvertfall ta med fra hver dag. Jeg skal også kjøpe alle volum/utgivelser av manga fra yndlingsanimen min "Seitokai Yakuindomo", som virkelig må være det ytterste av lesestoff. Hvis man tar absolutt alle spøkene i manga-versjonen kan man alt man trenger. Jeg tuller ikke. Ettersom det er snakk om en overveldende mengde ordspill og kulturelle spøker om ting man aldri kan lære i lærebøker, er det et større mål for meg enn aviser.

Reiseruten min er ganske simpel. Jeg lander i Tokyo, så er jeg der litt for å bli kvitt litt jetlag og bli vant til landet (kanskje bli vant til å bruke min japanske tunge også) mens jeg utforsker litt kule ting, turist-wise. Jeg skal være litt turist, fordi hva faen, kan ikke reise til Japan uten å se på ting. Jeg lover å ta bilder.

Fra Tokyo skal jeg reise på den måten jeg føler for, vestover, strekningen mot Kyoto. Veidistansen er faktisk omtrent like langt som Trondheim-Oslo. Forskjellen er bare det at i Japan SKJER det noe på den strekningen. I Norge er det kanskje en håndfull byer mellom Trondheim og Oslo, hvor de aller fleste ligger nært Oslo, noen nært Trondheim og så hovedsaklig fjell o.l. imellom. I Japan er det byer. Så å si konstant. Den eneste jeg har planlagt å besøke, sånn helt sikkert, er Nagoya. I tillegg vil jeg kanskje besøke Obama, bare fordi jeg kan. Hadde vært hyggelig å dra på besøk for en kopp te, liksom.

Jeg har også tenkt å CouchSurfe. Jeg har tenkt å spørre folk som bor i Japan, mellom Tokyo og Kyoto, om jeg kan sove på en sofa hos dem, og så chille hos dem på vei til Kyoto. Ligge over hos fremmede og utforske byen deres før jeg drar videre. Hadde vært kult å ta en stopp ved Fuji-fjellet, ihvertfall. Nam, fjell.

I Nagoya skal jeg chille litt, siden jeg ser litt på det som en slags Trondheim. Det er ikke Tokyo, hovedstaden, og heller ikke Kyoto, den gamle hovedstaden. Likevel er det en av de største byene i Japan. Pluss at jeg kjenner ei som bor der, da. Virker som en chill by!

Etter noen dager i Kyoto skal jeg reise tilbake til Tokyo med Shinkansen. Fuck yeah. Motherfuckings lyntog, kis. You better believe it. Og SÅ, når jeg er i Tokyo i slutten av reisen, skal jeg kjøpe ting. Og jeg skal feste. Etter et par-tre uker i landet burde jeg klare å kommunisere smått, så da skal jeg sjekke ut utelivet og utforske byen litt mer. Der skal jeg være i kanskje en uke eller mer, uten turismeting, bare for å leve litt i Japan.

Når det kommer til disse reiseplanene klarte jeg ikke å unngå å bli nervøs. Men det er én ting som betrygger meg. Jeg har kjøpt en veldig, veldig bra reiseforsikring. Virkelig bra. Jeg spurte til og med om hva som skjedde hvis bagasjen min ble stjålet om jeg lot den være i huset til noen jeg lånte en sofa hos, og de sa det ville vært som tyveri fra innbo. Det dekkes. Hvis bagasjen min ikke kommer fram i tide (lol, tomme kofferter), får jeg erstatning. Ender jeg på sykehus får jeg dekning. Trenger jeg å reise hjem av akutte grunner blir det dekt. Kommer jeg i saksmål? Det dekkes. Egenandel? Absolutt ikke en eneste penge. Og det varer i 12 måneder.

Jeg føler meg trygg. Min mor kan slappe av.

Finished RTK1!

Jeg har endelig blitt ferdig med Remembering the Kanji 1

Som gir meg nok grunnlag til å skrive...nada! Heldigvis har jeg ikke tatt god fisk for god fisk.

Etter litt om og egentlig ikke så mye men har jeg klart å "lære" meg igjennom boka Remembering the Kanji 1, av James W. Heisig. Jeg har nevnt den for mange ganger til å orke å linke bakover, men det er ihvertfall boka som inneholder all kanjien japanske skoleelever lærer på skolen gjennom tolv år. Og nå har jeg lært dem. Og jeg kommer til å huske dem framover. Sup, skole? Det finnes et addendum for boka som kom ut i 2010, og de kanjiene har jeg også tenkt å lære, men folk på min alder har altså ikke lært dem på skolen.

Omtrent 2050 kanji kan jeg nå. Og flere skal jeg lære. Ikke lenger fordi jeg må eller virkelig burde, men fordi det er koselig, og nogenlunde nyttig. Hadde det tatt like lang tid som japanske skoleelever tar seg, hadde det ikke på noen måte vært verd tiden. Når du er ferdig utdannet via et college e.l. bør du kunne 3000 kanji. Så mange har jeg planer om å kunne før språkkursene begynner på språkstudiene neste år.

For ja, jeg skal begynne på universitetet, og studere japansk. Det er planen. Ikke fordi jeg trenger hjelpen, men fordi da får jeg studielån, som gir økonimisk sikkerhet, samt at jeg kan dedikere "arbeidsdagen" og fritiden til å lære japansk på egenhånd, og samtidig gjøre det som forventes av meg av skolen. Hvis jeg ikke trenger å møte opp, og jeg kan det de lærer i foredragene på universitetet, så kommer jeg til å stå. Så lite forberedt har jeg ikke tenkt å være, men jeg kommer til å fokusere på selvlæring.

Men hva med nå? Akkurat nå er det en annen sak. Jeg har veldig mange eksamener i vår. Åtte stykker. Og de begynner om knapt mer enn tre uker, og varer i fem-seks uker. Noe sånt, ihvertfall. Jeg har ikke tid til å studere japansk hardcore, selv om jeg har kanjigrunnlaget for det. Jeg må nedprioritere japansk for å få tid til å forberede meg til eksamenene jeg trenger for å komme inn på universitetet i høst.

"Bullshit, du kommer til å fortsette med japansk hver jævla dag. Hva kommer du til å gjøre?" kan noen gjerne finne på å tenke nå. You got me. Jeg kommer ikke til å la en eneste dag gå uten at jeg bader i japansk. Men jeg kommer ikke til å sitte oppe til tre på natten for å rekke japansk-kvoten for dagen. Jeg kommer ikke til å tvinge meg til å lære så-og-så mange nye japanske ting hver dag.

Det jeg kommer til å gjøre er å ha på japansk radio når jeg studerer eksamensfagene, og jeg kommer til å notere ord og betydninger nå og da. Jeg kommer også selvfølgelig til å fortsette med Anki hver eneste dag, men minimumsgrensen for antall nye kanji per dag går fra 20 til 1 i denne perioden. Tanken er at jeg skal lære minst én kanji hver jævla dag (resten av livet lolollol), bare for å holde ting i gang. Mer enn det skal jeg ikke tvinge meg til.

Haha, jeg skriver alltid undertittelen før blogginnlegget, og så glemmer jeg å komme til poenget. Det å ha fullført RTK1 gir meg ikke evnen til å skrive en eneste ting. Bortsett fra kanji, og det er kun for hånd. Betydningene kan jeg også, men det hjelper meg lite til å skrive, mest til å forstå. Men! Jeg har selvfølgelig lært mer i denne perioden. Selvfølgelig har jeg ikke brukt all tiden på RTK, det ville lett kunnet blitt kjedelig (ikke RTK-delen, men det å repetere så mange nye kanji hver dag ville blitt slitsomt).

Det jeg har gjort er å lese om grammatikk, men kun om ting jeg har lurt på. Det er faktisk latterlig lite lærerikt å bli fortalt grammatikkregler/øve på grammatikk/vokabular/etc for ting du ikke har lurt på. Jeg leste om verbbøyninger og skjønte ikke en eneste dritt, fordi jeg ikke hadde lest mange nok verb til å ikke forstå dem enda. Okei, det er kanskje litt vanskelig å følge tankegangen, men her er poenget: Jeg har lest mye japansk, og forstått lite. Så har jeg lest om grammatikk, og tenkt "oi, det var jo det der jeg ikke forsto!". Etterpå har jeg lest mer japansk, og endelig tenkt "ah, nå forstår jeg!". Dette er alpha omega når det kommer til absolutt all slags læring, så jeg kommer til å skrive mer om det senere.

Men jeg kan altså mer enn bare kanji. Kanji er bare det som gjør at jeg husker alt annet jeg lærer. Herregud, jeg trenger å skrive et annet innlegg om dette.

Grugleder meg til eksamenssesongen!

[Kanji: 2072]