Noen er ubetydelige, og det er mordi òg.
Det finnes mange klare forskjeller på "vår" kultur og japansk kultur. I det siste har jeg lagt merke til ting som er helt nytt for meg, og ting jeg ganske enkelt ikke har lagt merke til før.
Manga er erkjent som en kunstform i Japan, og en underlig ting er at protagonisten i de japanske tegneseriene som oftest er ganske ung. Det finnes få historier om voksne menn som slåss mot slemme folk eller møter kjærligheten i sitt liv. De to mest kjente mangaene er Naruto og Bleach, hvor Naruto er 12 år når serien begynner, og 15 etter et tidshopp. Ichigo, helten i Bleach, er 15 år, og de må begge slåss mot fremmede fiender før de i det hele tatt har kommet gjennom puberteten.
Også jentene i de fleste manga er i sin voksende alder, og det blir ofte poengert hvordan de vokser til å bli kvinner, etc. (Japan er ufattelig fokusert på pupper :s) Jeg har prøvd å finne manga som er rettet mot et litt eldre publikum, og fant at kategorien "seinen" (青年), som betyr "ung mann", er rettet mot menn i alderen 20-30. Etter å ha funnet en slik manga med blod, kampsport og jenter (woo!) fant jeg etter hvert ut at alle hovedpersonene i den serien også var 15-16 år gamle. I vesten har vi jo helter som James Bond, som har vært hemmelig agent i ... hvor mange år? I japansk manga er det alltid den uforberedte, unge personen som ender opp i situasjoner hvor han/hun ganske enkelt må gjøre sitt aller beste. Det er litt søtt, egentlig.
I Japan spiser de ikke brødskive med Nugatti. Dette er et stort problem for meg. Neida (joda), men det er en interessant tanke å skulle leve uten brødskivenes enkelhet. Jeg så på en animeserie i går, hvor en av hovedpersonene spurte en annen hva hun hadde hatt til frokost. Én hadde spist noe de så på som tidenes enkleste frokost (egg, bacon ... og ris), mens den andre hadde spist misosuppe og fisk. Med ris, obviously. Min frokost i dag var tre brødskiver med smør, ost og agurk (med frø i, wtf), og jeg synes selv det var en fantastisk avansert og krevende frokost som jeg burde være stolt av å klare å lage på morgenkvisten. Selv har jeg aldri lagt egg og bacon til frokost, det tar for mye tid. Jeg legger merke til noen små forskjeller her.
Det japanske folket er ikke så flink til å lese som man skulle tro, med tanke på at de har 7-dagers skole og bruker både barneskolen og ungdomsskolen til å lære å lese. Etter grunnskolen (som er obligatorisk) har de lært 1945 kanji, ut av totalt 10000. Når jeg sitter og hører på japanske podcasts, som nå, hører jeg ofte noen som obviously prøver å lese opp en nyhetssak eller tekst e.l., og av og til må han stoppe og stamme fram ordet på en måte som minner meg om dyslektiske tredjeklassinger. Ikke at jeg disser dysleksi - Orlando Bloom hadde dysleksi! Han er min helt. Jeg hadde foredrag om ham i femteklasse.
I Japan har de ikke lett for å være annerledes. Det er ikke bare vi i vesten som synes de ser lik ut hele gjengen, heh :3. På skolen bruker de alle kjønnsseparerte uniformer. En uniform for sommer, en for vinter og en for gym. Noe sånt, jeg tar sikkert litt feil. Men poenget er at de alle må gå rundt i lik uniform, og de ser altså lik ut hele gjengen. Derfor er det ekstremt mange som farger håret sitt brunt/blondt og i andre tydeligere farger. Jeg tror ikke det er mange japanske jenter som farger håret sitt svart i sin rebelske periode. I tillegg til hår er det faktisk litt spesielt for folk å se andre i "vanlige klær" som vi går med hver dag. Og hvis noen føler for å være ekstra annerledes, slår de til med cosplay (kort for "costume play") som er ekstra vanlig i Japan. Da får de masssse etterlengtet oppmerksomhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar