Japanese Cellphone

Endelig har jeg en japansk telefon med 4G-nett
Jeg har også tatt en test, spist sushi og blitt invitert til å bli med i en kult

I dag var det enda en orientering, blant annet om jordskjelv og at "Japan struggles from mega-asscake". Det skal ikke være lett for japanere å uttale "earthquake" riktig, og å ikke le av en slik uttalelsesfeil blir som å holde seg mens noen forteller om sin syke datter med "superkreft", og sier "Det er veldig få personer med superkrefter i dag, men denne er veldig sterk". Og hvis jeg kan vitse med kreft kan jeg vitse med jordskjelv! Hadde jeg derimot hatt noen som helst sosiale antenner hadde jeg vel heller gått for å le av verken.

Og i dag hadde vi en assessment test! Den varte ca en time, med intervju etterpå for alle langt over mitt nivå, trodde jeg. Det viste seg at over halvparten skulle intervjues, og jeg heldigvis der. Først håpte jeg på å unngå intervju, ettersom det ville være en overvurdering av mine evner, men nå betyr vel dette heller at jeg i det minste havner i midt-gruppene. De går fra A til F, hvor A er intens og eksepsjonell, for de som allerede snakker helt flytende japansk, hvor de vil få egne eksamener og må diskutere nyheter fra aviser og sånt. Som jeg tidligere har skrevet, er det å lese japanske aviser svært utfordrende, selv for de som kan mye japansk. Japanere selv vil ha store problemer med dette helt til de har fullført videregående skole, så klasse A er absolutt i særklasse. Jeg skal absolutt ikke i A.

Før intervjuet var jeg litt nervøs, siden jeg ikke er så flink til å snakke japansk enda, men da var det en av de andre som kom med en hyggelig kommentar! "He's so funny, they'll like him anyway", sa en av mine nye bulgarske venner. Han er kjempehyggelig, og dette fikk meg til å slappe av og se mer positivt på det. Det handlet jo bare om å kommunisere og gjøre et godt inntrykk! Intervjuet gikk også litt bedre enn jeg hadde tenkt, men da jeg prøvde å forklare at jeg slet med å få sagt det jeg tenkte, slet jeg med å få sagt det. Jaja, det fikk ihvertfall fram poenget.

Etter testing ble jeg med en større gruppe på tur til en nærtliggende bydel for å spise sushi, handle husting og skaffe mobiler. Dette ble mitt første besøk på en "sushi kaiten", som er en butikk som har bånd med sushifat på som snurrer rundt og rundt, hvor man tar det man vil ha og betaler for antallet fat man sitter igjen med etterpå.

Jeg har også gitt fra meg pass, kort og residence card til en japansk mobilbutikk, og så fikk jeg tilbake en japansk iPhone, som ikke kan brukes i Norge. Fikk forsåvidt også tilbake passet osv. også. Og dyre tilleggspakker! Yay! Noen fantastiske, som at jeg får ringe gratis til alle andre brukere med samme operatør og at jeg har gratis 4G-internett. Men også tilleggspakker jeg absolutt ikke kommer til å ha bruk for, så totalt ble det ganske dyrt, men fortsatt ikke særlig mye dyrere enn i Norge. Forsåvidt er jo eieren av denne operatøren (Softbank) Japans rikeste mann, så jeg antar at han har tatt noen valg som lønner Softbank mer enn forbrukeren.
  
Mens vi ventet på alt papirarbeidet var det også en kar uten mage (altså, det gikk direkte fra brystkasse til hofte, men det kan ha vært en illusjon skapt av hans eldgamle pukkelrygg) som inviterte meg til et bryllup som var i mars. Andre nevneverdige gjester var dronning Elizabeth av England, keiseren av Japan, Mitt Romney m.fl. Og jeg fikk også et businesskort, så jeg kunne ringe og bli med i kulten deres når som helst. Kortet starter med "COSMOS CREATOR'S DECIDED", og forklarer at vi endelig skal slåss tilbake mot romvesenene, og derfor trenger å samle kloden. For en god sak!

Jeg gjorde meg også opp noen tanker om moderne ninjaer i dag, hvor det de må gjøre for å gå uoppdaget er å bukke ofte. Det føles gjerne sånn i Japan! Hver gang en person bukker i Japan blir han/hun mindre synlig, og det er som om japanere kan lukte når en person ikke har bukket på en stund. Derfor bukker jeg av og til til random biler og slikt bare for å lukte japansk. Når jeg har øvd meg nok på dette skal jeg prøve å snike meg inn i et av de gamle slottene, bygd for å hindre oldtidens ninjaer i å komme inn. Hvis bevegelsessensorene er produsert i Japan er jeg helt sikker på at de vil registrere at jeg bukker, og dermed ikke starte noen alarm.

Permission Granted

I dag ble jeg tillatt å studere ved universitetet
Trodde egentlig at det allerede var greit, men nå er det ihvertfall det (4. april)

Da jeg sto opp i morges og holdt på å gjøre meg klar til semesterstartseremonien kom svensken på døra og spurte om å få låne kameraet mitt. Hun kunne se Mt. Fuji fra rommet sitt! Selv om dette betydde at absolutt alle i hele Tokyo kunne se Mt. Fuji fra et sted hvor det ikke er bygninger i veien, velger jeg å ta dette som en helt personlig blessing fra Japan som sier at landet er beæret for å ha meg her. Å kunne se Mt. Fuji fra Tokyo er nemlig veldig sjeldent, men like vakkert, og å ta positive ting svært personlig må da for all del være en grei ting å gjøre.

Etter å ha følt meg spesiell lenge nok fant jeg ut at jeg ikke kom til å rekke frokost før seremonien. Jaja. Jeg knøyt mitt første slips noensinne, og heiv meg ut av rommet for å møte resten av utlendingene før vi skulle videre til åpningsseremonien. Mange hadde på seg fantastiske nasjonaldrakter, men jeg nøyde meg med et Moods of Norway-slips fra en kamerat fra Bergensklassen som tegn på at jeg var norsk. Norsk slips > bunad.

Når man kan se Mt. Fuji fra Tokyo er været helt nydelig. Det er kriteriet, og derfor så dette ut til å bli en svært vakker dag! Veien fra min dorm til klasserommene etc. ser ut som bildet over. Not too bad, eh? Forsåvidt er en av våre kontaktpersoner v/JLC (som jeg forsåvidt har funnet ut at ikke står for "Japanese Language Course", men "Japanese Language Center"; det er bygningen kurset mitt holdes i, ikke kurset selv!) svært flink til å huske navn! Og det skal virkelig vektlegges at dette er navnene til 54 elever fra land som Mongolia, Russland, Bulgaria, Costa Rica, Brazil, Singapore, Sverige, Australia etc, ikke fra Japan. Hun tar opprop etter egen hukommelse allerede etter to dager. Japanere, ass.

Etter oppropet og en liten orientering dro vi alle til en svær sal hvor alle de andre elevene satt, for å høre på talene til viktige japanere. Og disse snakket også engelsk! Det er ekstremt bemerkelsesverdig, det er faktisk svært sjeldent at japanere er flinke nok til å snakke engelsk uten å vise fremtredende japanske aksenttendenser. Noen av dem holdt tale på japansk, andre på japansk og engelsk, og et par bare på engelsk. En snakket til og med kun på engelsk direkte til de japanske elevene, bare for å utfordre dem! Han snakket om hvordan hvert språk er direkte koblet til en kultur, og hvor viktig det er å lære om andre språk og kulturer for å unngå å bli blind av sin egen kultur. Han tok også en voldsomt sjelden vri og påpekte at Japan ikke er like spesiell som japanere flest tror.

Skolepresidenten holdt også tale på både japansk og engelsk. Det mest bemerkelsesverdige han sa var "Think globally, act locally", og dette markerer veldig sterkt skolens standpunkt i verden. Det var svært inspirerende å høre på, og fikk meg til å tenke på hvordan denne skolen bidrar til globalisering ved å ta imot utenlandske elever som senere kan bidra til å dele erfaringer fra Japan med andre.

Men, nå løy jeg. Det mest bemerkelsesverdige skolepresidenten sa var navnet på skolen. Tokyo Gaikoku-o Daigaku sa han. Skal jeg stave skolenavnet blir det Tokyo Gaikokugo (med g) Daigaku, og dette er hvordan de fleste utenlandske vil prøve å uttale navnet. Det er en fæl tongue-twister, bare prøv å si "Tokyo Gaikokugo Daigaku" tre ganger raskt etter hverandre, men nå har jeg altså lært en fantastisk måte å sløyfe navnet på! Jeg har jo også funnet ut at skolen har to kallenavn, Tokyo Gaidai eller bare "Gaidai", men det fulle navnet kan man altså si uten å drite seg helt ut. Og i prosessen lærte jeg litt om japansk lingvistikk bare av å høre på presidentens japanske tale.

Det siste skolepresidenten gjorde som jeg ønsker å nevne er at han tillot meg å studere ved skolen. Dette var en prosess jeg ikke visste at japanske skolesystemer hadde, men han leste opp hva de forskjellige elevene skulle, hvor mange de var, og så sa han 許可します (jeg vil tillate). 54 pre-bachelorstudenter ved JLC ble tillat å studere ved TUFS, og jeg gikk rett til postkassene for å telle om vi ikke var 55 eller noe sånt (tenk forvirringen, alle begynner å frike ut og lure på hvem som ikke ble tillatt å studere), men der ble jeg bare skuffet. Alle får studere, inkludert meg.

Etter alle formalitetene skulle jeg og svensken se om vi fant mat på en av de svære department storene her i Japan, og det var faktisk ikke så altfor lett å finne. Først tog vi toget til en nærtliggende by, og der var det to fire-fem-etasjer bygninger hvor vi først gikk inn i feil bygning. I kjelleren til den andre bygningen var det en enorm matbutikk hvor vi trasket rundt og lette etter mat, men hun klarte ikke å finne hvetemel, jeg fant ikke ostepålegg, og jakten på grovt brød feilet nok en gang. Jeg må virkelig finne ut hvordan man får i seg næring i dette landet. Restauranter kan da ikke være den eneste løsningen?

På toget til department storen fant jeg forsåvidt et par japanske eneggede tvillinger som hadde helt like ansiktsuttrykk, hårfrisyrer, topper og mobiler, men valgte forskjellige strømpebukser og sko. De ville altså nesten være like, men ikke helt. "Neinei, Sakura er søsteren min, du vil gjenkjenne henne som den andre jeg-en med hvit strømpebukse"... Japanere, ass.

A Whole New World

Jeg prøver generelt å finne ut av ting
Hovedsaklig matting, slik at jeg lettere klarer å finne ut av andre ting (3. april)

Lærdom: Hvis du ser på et kart over matsteder, og finner ordet for "kanin" på kartet, KAN det også være et bakeri. Istedenfor å spise kaninbrød kjøpte jeg litt frokost på en Family Mart og tok ut penger på en 7-eleven. Fordi hvis du er i Japan med et VISA-kort, er det 7-eleven som har riktig minibank. Minibanker er overalt, og når jeg får meg japansk bankkort kommer alt til å være supertilgjengelig. Japan<3. Kantinene har forsåvidt enten ikke åpnet så tidlig på skoleåret enda, eller så er de kun åpne fra kl 11. To be figured out.

Jeg fant forsåvidt ut hva jeg skulle i dag. Med min vakre bag ovenfor møtte jeg opp med alle de andre MEXT-studentene (studentene på samme stipend) for å oppdatere mitt Residence Card og skaffe bankkonto. Så det har jeg altså gjort! Men været i Japan er omtrent som en ytterst forvirret tenåring, så det forstår jeg meg ikke helt på enda. Og som med en usikker tenåring må jeg bare gi været litt tid. Kanskje en dag, om ikke altfor lenge, kler jeg meg riktig når jeg går ut av rommet.

Lunchkantina fant jeg også, men middag er fortsatt et lite problem. Jeg endte opp med å kjøpe noe stekt kylling o.l. på en nærtliggende butikk, men mannen bak kassa eide absolutt ingen kreativitet. Ettersom jeg bare ville ha noe kylling, spurte jeg om akkurat det. Noe med kylling. Han ble kjempeskremt og forvirret, og ymtet generelt i retning av de tingene jeg allerede visst at inneholdt kylling. Uten å få noenslags anbefalninger endte jeg bare opp med å peke på noen av dem og håpe på det beste. Jaja, det var jo et måltid det også.

Airconditionen har jeg nogenlunde forstått nå! Jeg har funnet ut at jeg ikke kan ha den på "dry" og "warm" samtidig, de er visst motsetninger. Tror forsåvidt at jeg skal prøve å ikke bruke den i det hele tatt. Strømmen til varmtvannet klarte jeg, som forutsett, å rote til allerede. Det er litt godt å vite på forhånd hva jeg kommer til å gjøre feil, og ha rett. Den hadde visst vært på, så i går skrudde jeg den av i tre timer før jeg badet, og så skrudde jeg den på før jeg la meg. Kjempelurt, og definitivt den billigste måten å leve på, ja...

Etter å ha forhørt meg med svensken i klassen erkjente hun at hun faktisk brukte futonen som en dyne, akkurat som jeg først holdt på å gjøre. Og at det fungerte fjell. Will try tonight. Hun viste meg også strømprisene og sånt, som jeg tydeligvis har fått et skjema over, så det skal jeg også få utforsket. Gruer meg. Heldigvis fant jeg også ut at det ikke er noe problem for stipendet at jeg fortsatt får studielån fra Lånekassen, så jeg får litt ekstra å rutte med i starten. Ekstra cash moneys til å bruke på varmtvann til badekaret, that is.

A New Japanese Resident

Første dag som Japanese resident overstått
Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig at ingen andre heller vet hva som skjer

Jeg kom meg inn i Japan! Og på veien fikk jeg også et Residence Card. It's pretty cool, I know. De folka som samlet meg og de andre klassekameratene mine på flyplassen ditchet oss selvfølgelig rett før vi gikk på bussen, så da vi kom fram til skolen måtte bussjåføren snakke med seks-sju forskjellige folk for å finne ut hva han skulle gjøre med oss. Til slutt kom det noen som hjalp oss og ordnet alt vi trengte, som romnøkler og adgangskort. Etter at vi ble vist rommene ble vi bare sluppet fri, så jeg pakket litt og sovnet en stund.

Nå sitter jeg på rommet mitt, med internett fra LAN-kabel. Har foreløpig målt at jeg har over 70/70Mb/s, som er litt som å bli teaset av en kjeks i et glass, siden Japan har så strenge lover for piratkopiering. Men siden jeg tror jeg har lastet ned masse fra før av, bør dette gå bra. Nå er jeg jo uansett i riktig land til å faktisk skaffe det jeg prøver å laste ned!

Ellers på rommet er ting forvirrende. Det eneste her inne som jeg tror jeg forstår greit er internett-kabelen og lommelykta. På senga lå det en bag med alt jeg skulle trenge av sengeting. Et madrasstrekk, to laken, en dyne, et teppe, en pute og to putetrekk. Så fant jeg ut at dyna var en futon (en slags gulvmadrass), at madrasstrekket også var til futonen og at putetrekkene er omtrent to ganger så lange som puta. I tillegg har puta innlagte kuler, som jeg på død og liv ikke klarer å tenke meg fram til hva jeg skal bruke til. Kanskje de trekker til seg fuktighet?

Jeg har også fått instrukser, på japansk, om hvordan man bruker elektrisiteten i rommet. Hun forklarte det ganske enkelt, men det er tydelig at dette er den typen ting folk (jeg*) roter til. Jeg har altså en egen varmtvannstank som jeg må skru på selv, to-tre timer før jeg skal dusje. Sa damen. Hvor tidlig jeg må skru den på før jeg skal vaske hendene er fortsatt litt usikkert.

Været er nogenlunde uggent, og det ser jeg verdien i. Ellers hadde jeg jo ikke fått brukt jakken eller paraplyen! Det regner og er en smule kaldt, men det særeste er jo som alltid luftfuktigheten her. I morgen skal det være enda våtene, men på torsdag skal det ihvertfall bli litt fint vær. Dvs. 20 grader og sol. Nice.

I klassen kjenner jeg så langt fire-fem stykker. To fra Bulgaria, ei fra Sverige og ei fra Israel. Pluss hun siste som vi i utgangspunktet ventet på på flyplassen, og derfor ikke fikk hilst skikkelig på da vi alle møtte henne ved bussen. Så satt det fire andre på bussen, og så er det jo enda flere i klassen. Jeg må få lagd en Facebook-gruppe for oss, tenker jeg. Men nå har vannet varmet seg opp lenge nok, så jeg tar meg en dusj og skrur det av igjen. That's the deal.

Ting jeg fortsatt må finne ut:
- hvor kantina er, aka hvordan jeg mater meg selv
- hva jeg skal i morgen
- hvordan absolutt alt sengerelatert fungerer
- hvor mye jeg kan forvente at strøm vanligvis koster i måneden, for så å gange med tre i budsjettet
- hvordan airconditioningen fungerer, jeg har foreløpig bare satt den på "dry"
- hvorfor jeg fikk en futon når det ikke er lov med overnattingsbesøk
- hva som er kleshylla
- hva som er søppelbøtta
- hvorfor jeg tok med busskortet fra Norge
- resten

Josse the Conqueror

Nå er jeg på vei til Japan
Og det at jeg faktisk er på vei er et lite mirakel

Nå er jeg på Oslo Lufthavn, på vei til Japan! Jeg klarte å stå opp, rakk å komme meg til flyplassen i tide, og det er riktig dato! At alt dette skulle klaffe er ikke en selvfølge for min del, basert på erfaringer, men foreløpig er jeg altså klarert. Nå håper jeg bare at jeg ikke forsover meg på en av flyplassene, eller ikke finner reiseagenten som skal møte meg i Japan. Fordi ja, jeg skal faktisk ha en agent som står på flyplassen med et skilt til meg.

Selv om jeg har kost meg masse i Bergen, gleder meg meg kjempemye til å utforske soloppgangens land. Det har jeg jo gjort før, men denne gangen blir det altså annerledes. Sist reiste jeg for å gå meg vill og nyte det, mens nå har jeg en agenda. Jeg skal ta en bachelor i deres eget språk i deres eget land, på deres regning. Jeg har fastsatte datoer, og deadlines. Å klare å følge deadlinene er faktisk en av mine største mål med hele opplevelsen. Mest fordi jeg ikke har vært flink til det tidligere, men nå skal jeg vise meg selv at jeg klarer det.

Det første jeg må klare å forholde meg til er dagsplanene for de første dagene. Planen for den første dagen, tirsdag, er først å bli møtt av reiseagenten sammen med de andre MEXT-stipendiatene på vei til TUFSeskolen, for så å komme oss til skolen hvor vi får tildelt rom. Eller, det er det jeg antar at "dormitory check-in" betyr. Deretter skal vi registreres i rådhuset, oppdelt i grupper etter land. Sukk. Aaaalll byyyy myyyy seeeeeeelf... Don't wanna beee, all by my seeeelf...
 
En av de første dagene skal jeg også få ordnet med PC-orientering, og jeg kommer sikkert ikke til å ha internett før da. Hvis det blir for lenge uten internett kommer jeg nok til å kjøpe litt WiFi-tid på en Starbucks eller noe sånt, bare for å polere nettavhengigheten min. Med mindre jeg glemmer at internettet finnes på grunn av alt som skjer på skolen, da. Det er jo også ganske sannsynlig. Og så lenge jeg får rapportert hjem om at alt går bra, så er det en bra ting.

Enkelte ting må jeg liksom prøve å få i orden med dette oppholdet mitt. Derfor har jeg satt opp en kortsiktig, midtsiktig og langsiktig plan for ankomsten, underveis i oppholdet og før slutten av mine fem år i Japan. De lyder som følger:

Kortsiktig plan: komme meg hele veien til Japan.
Middels/medium/midtsiktig plan: få noen til å glemme at jeg ikke er japansk.
Langsiktig plan: erobre Japan.

Først og fremst er det altså viktig for meg å komme meg til Japan uten å gå på feil fly, sovne i venterommet eller bli fortalt at hele stipendet mitt er en veldig godt forberedt aprilsnarr. Etter det håper jeg at jeg underveis i oppholdet skal klare å få en japaner til å glemme at jeg ikke er japansk et øyeblikk, eller f.eks. at en fremmed over telefonen forteller meg at "han trodde det var en utlending som skulle ringe". Etterhvert som japansken min blir mer og mer flytende kommer jeg til å fryde meg over slike ting. Ambisiøst, men uten å bli skuffet hver dag det ikke skjer skal jeg klare å jobbe for dette.

Min definisjon av å være flytende i et språk er forsåvidt å bli forstått selv om man mumler. Hvis man mumler må lytteren gjette på hva han/hun trodde det var du egentlig sa, og da må språket ditt være såpass korrekt og naturlig at det du sier er forutsigbart nok. Og å mumle fungerer på helt andre måter når språket bruker andre lyder, ettersom f.eks. det er greit å blande L- og R-lydene på japansk, S- og TH-lydene (lesping) på norsk, men ingen av de burde blandes på engelsk.

På lang sikt, innen stipendet mitt tørker ut, håper jeg på å ha erobret Japan. Hva jeg skal gjøre med landet når det er under min makt er jeg ikke sikker på, men jeg vurderer å bygge kattemuseum og få dem til gjenopplive drontene. Og så tenker jeg å innføre gratisfly mellom Japan og Norge slik at jeg kan rømme fra Japan-varmen hver sommer for å ta sommerjobb i Norge.

For ordens skyld har jeg også lagd et par fullstendige lister over hva som blir fint og ikke. Ting som blir fint:
Japan

Ting som ikke blir fint:
??? hæ

Embarking soon!

Snart flytter jeg semi-permanent til Japan
Fem år er så godt som permanent for meg, men så har jeg jo teknisk sett returbillett...

Jeg flytter snart til Japan. For omtrent ett år siden søkte jeg på et stipend direkte fra Japan, via ambassaden i Oslo. Detaljer om prosessen og hva jeg gjorde imens skrev jeg om her, men kort fortalt gikk det slik:

Jeg sendte inn søknadspapirer og slikt, for et bachelorstipend i Japan, til ambassaden deres våren 2012.
Rett etter ferien min i Japan i sommer dro jeg på intervju og tok prøver i engelsk, japansk og matematikk.
Klokken 12, 12.12.12 fikk jeg en telefon fra ambassaden om at de skulle se om de fant et universitet til meg.
Den 15. februar 2013 fikk jeg brev fra TUFS om at jeg resten av livet kom til å ha deres tullete akronym på CVen min. ("Johannes Klev, TUFS" må være det beste noen kan vise en fremtidig arbeidsgiver)

Og den 1. april 2013 reiser jeg! I den anledning kommer jeg til å endre tittelen på bloggen, for å reflektere det faktum at jeg er fremtidsinnstilt og har store ambisjoner med oppholdet. Det nye navnet kommer selvfølgelig på den store aprilsnarrdagen.

Det første året blir altså på Tokyo University of Foreign Studies, TUFS. Der kommer jeg til å begynne på et intensivt ettårig japanskkurs (Japanese Language Course, JLC) for å bli flytende i språket så raskt som mulig, sånn at jeg kan begynne på en heljapansk bachelor. På et heljapansk universitet. Med heljapanske elever. Med japansk språk som major. JLC er med andre ord virkelig, virkelig intensivt. Etter ett år skal jeg være god nok i språket til å kunne takle slik utdanning uten hjelp fra engelsk eller norsk. Og det er ingen tvil om at jeg skal få det til!

TUFS er, til tross for akronymet, faktisk en bra skole. Da jeg fortalte ei japansk venninne om hvilken skole jeg skulle begynne på fikk jeg "woop", "super cool" og "famous and intelligent" i svaret. De tingene var om skolen, men jeg tolker det som at de var rettet mot meg. Hvilken skole jeg faktisk skal ta bacheloren på vet jeg ikke før om veldig lenge. Jeg vil bli plassert basert på resultatene jeg oppnår på JLC. Og det føles temmelig bra, at jeg får en helt ny sjanse til å vise hva jeg kan få til, uten å måtte referere til vgs.

Det aller beste med at jeg reiser til Japan nå er at jeg faktisk også hadde det kjempefint i Bergen. Det høres kanskje rart ut, men poenget er at jeg er i toppform! Jeg har det bra med alt jeg gjør! Mat, mosjon, venner, jobb, skole og mest av alt kjærlighet; det føles som om alt går min vei. Og når man får et så voldsomt positivt syn på alt som jeg har nå, gjør det meg godt rustet til å takle alle utfordringer jeg vil støte på i Japan. Helt fram til jeg flyttet til Bergen var jeg sterkt preget av motgang, og likevel kjenner folk meg som en ubeseiret positiv person. Nå er det på tide å vise hvor mye jeg kan gjøre med vind i seilene!

Apropos vind i seilene er dette altså et fullt stipend. De betaler alle skoleavgifter for meg, og gir meg nok penger i måneden til å betale husleie, mat og hva enn det måtte være. Såpass at jeg ikke engang får lov til å jobbe det første året, sånn at jeg må fokusere maksimalt på studiene. Greit nok for meg.

Fagene jeg kommer til å ha på JLC er Japanese Language, Japan Studies, Politics & Economics, Multicultural Communication og Japanese History. Jeg har lest om hvert av fagene, og gleder meg virkelig mye! Jeg har forsåvidt også blitt temmelig flink til å brygge opp interesse for tørre ting (jeg snakket ivrig til folk om alt fra ex.phil til lingvistikk i høst), men her føler jeg nesten at jeg har det fra før. Her en dag tok jeg meg selv i å kose meg med abenomics.

Abenomics er kort sagt den (nåværende) japanske statsministeren Shinzo Abes plan om å senke verdien til den japanske myntenheten, for å gjøre det billigere for andre land å kjøpe japanske varer. Dette gjør så godt som ingen forskjell for japanere, med mindre de vil kjøpe utenlandske varer. Import til Japan blir dyrere og eksport fra Japan blir billigere. For nordmenn med norske penger er dette bare positivt, men for meg betyr det at stipendet synker konstant i verdi i forhold til norske kroner og flybilletter. Vi får se hvordan det går med Shinzo Abe og planen hans.

Etter det jeg har hørt er japanske universiteter svært avslappede. Når JLC er over vil jeg da mest sannsynlig få veldig mye frihet til å jobbe eller gjøre mer på fritiden de siste fire årene. Fire betalte, avslappede år i Japan og et betalt helårig intensivt språkkurs. Det er det ikke så mange som får muligheten til å gjennomføre. Faktisk er jeg den første nordmannen som får dette stipendet, og jeg skal ikke legge skjul på at dette gjør meg stolt, men jeg har et voldsomt håp om at noen en dag leser bloggen min og får lyst til å søke selv.

Jeg har allerede pakket, det gledes!

MEXT: Eventyret fortsetter

Livet mitt forandres drastisk i april
Jeg hopper virkelig ut i dette, som når folk gifter seg etter å ha kjent hverandre i fire dager


Formiddagen klokken 12, den 12. desember 2012, fikk jeg en uventet telefon. Den kom fra Japans ambassade i Norge, som ønsket å fortelle meg at jeg skulle få et stipend for å studere fem år i Japan, hvis de fant et universitet som kunne ta meg inn det første året. Sist fredag, 15. februar 2013, fikk jeg epost fra Tokyo University of Foreign Studies. TUFS. Med "Pre-arrival information" som forklarte hva jeg måtte gjøre før jeg skal reise rundt 1. april, og hvordan det første året kom til å bli. Dette kommer uten tvil til å prege resten av mitt liv i ekstrem grad, og jeg elsker det.

La oss ta noen steg tilbake. I desember 2011 visste jeg ikke engang at japanere ikke kaller landet sitt "Japan", men jeg bestemte meg for å dedikere fritiden min til å utforske språket deres. Jeg ønsket å lære direkte fra kilden, og skulle altså lære uten hjelp fra skole eller kurs. Ved å lytte til og lese japansk så mye som mulig, skulle jeg lære om japansk slik det faktisk fungerte i dagligdags tale, istedenfor å bruke lærebøker til å lære nyttige ord som "antropologi" i første kapittel (Genki 1, wtf?).

I mars 2012, måneden hvor jeg sammenlignet norske og japanske ord, utnyttet stakkars japanere og veltet i lykke over hvor morsomt å studere japansk var, ville jeg til Japan. Jeg utforsket mulighetene for å motta et stipend i Japan, og fant ut at man kunne få et stipend for fem-årige studier direkte fra de japanske myndighetene, MEXT, via ambassaden i Norge. MEXT Scholarship for Undergraduate Students, altså stipend for bachelorstudenter. Jeg sendte noen mailer direkte til ambassaden og følte meg sykt boss. Ikke den vest-norske søppel-bossen, men sjef-bossen. Det er kult å maile med folk som har status. Jeg hadde hatt interesse for japansk i fire måneder, og skulle altså prøve å reise i fem år til Japan.

Søknadsprosessen var lang. Jeg måtte hamstre vitnemål, få en anbefaling fra rådgiveren på videregåendeskolen jeg hadde gått på, og ta en full legesjekk. Med røntgen av lungene, og blodprøve for å finne ut blodtypen. Det er ikke særlig vanlig å vite blodtypen sin her i Norge, med mindre man har gitt blod eller noe sånt, men jeg fikk toppkarakter. A+! Helserapporten var så omfattende fordi japanerne måtte være sikre på at kandidater var fysisk sterke nok til å takle fem år i et ukjent land, eller noe sånt. Jeg strøyk videregående på grunn av helsa, så der var virkelig vitnemålene, anbefalingen og helserapporten et vakkert syn. Yeah.

Hånd i hånd med søknadsprosessen bestilte jeg flybillett til Japan og forberedte meg til privatisteksamener på egenhånd. Rundt de dagene da jeg bestilte flybillett fullførte jeg også RTK1, boka med de første 2000+ tegnene jeg ville lære. I perioden da jeg hadde åtte privatisteksamener etter hverandre klippet jeg opp hiragana-alfabetet, håpte på å bli diskriminert, rotet med homonymer og pep-talket meg selv. Så døde bloggen en måned, mens jeg tjente penger og planla sommerferien til Japan.

Japanturen min er vel den største grunnen til at noen har lest denne bloggen i det hele tatt. Jeg brukte bloggen som en dagbok, og skrev om hva jeg gjorde hver eneste dag. Så kom jeg tilbake til Norge to uker før intervjuet på ambassaden. Intervjuet gikk... ikke så voldsomt bra. Jeg fikk skrytt meg selv opp en del, og solgte meg så godt jeg kunne. Så skulle jeg introdusere meg selv på japansk, og jeg hostet fram navnet mitt på japansk, og sa hvor gammel jeg var. Og det var det jeg fikk fram. Åtte måneder med japanskstudier, og det var det jeg klarte å si på rappen. Litt demotivert etter å også ha strøket mattedelen av prøvene (engelsk, japansk og matte) trodde jeg at alt hadde gått i dass. Derimot fikk jeg etterpå høre at jeg hadde gitt et bra inntrykk under intervjuet, og engelsk- og japanskprøvene gikk bra.

Jeg valgte å ikke fortelle særlig mange om at jeg søkte, siden det var så liten sjanse for å få stipendet. Dessuten var ventetiden på å få svar enormt lang, og det tok faktisk et halvt år før jeg fikk vite sikkert at jeg ville få det. Det halve året flyttet jeg til Bergen, begynte på universitetet og forelsket meg. Fritiden ble ikke brukt på å studere japansk, men innføringsfag på UiB, selv om jeg fortsatt holdt meg til japansk underholdning. Bloggen fikk ingen oppmerksomhet. Samtidig satt folka i Japan og bestemte seg for at denne karen ville de sette av en del av statsbudsjettet på å la studere i landet sitt.

Så kom altså desember og telefonen som ville vrenge livet mitt helt. De sa forsåvidt ikke at stipendet var mitt, men at det kanskje skulle bli mitt. At jeg nesten hadde det i hendene mine. "Mest sannsynlig" og sånt. Jeg kunne jo ikke droppe ut fra studiene eller si opp hybelen basert på noe som var "mest sannsynlig", når det i utgangspunktet var sånn at jeg "mest sannsynlig" ikke ville få stipendet. Så, jeg levde i over to måneder uten å føle meg sikker på hvor livet mitt var på vei, helt til mailen fra TUFS kom i innboksen. Nå kan jeg endelig forberede meg på å reise til Japan!

Tiden fremover kommer til å være intenst stressende. Jeg må si opp jobben, pakke ned hybelen, selge eiendelene mine og late som om det ikke gjør intenst vondt å reise fra alle folkene jeg har blitt så glad i. Men muligheten til å studere det jeg brenner for, gratis, i fem år, i det mest interessante landet jeg kan komme på, er umulig å si nei til. Jeg har/hadde det helt fantastisk her i Bergen, og hadde ikke blitt sur om jeg ikke fikk stipendet. Men jeg fikk det, og håper på at livet mitt i Japan blir minst like spennende og interessant som jeg tør håpe på! Jeg håper også å holde litt kontakt med folk gjennom denne bloggen, hvor jeg vil skrive om ting som skjer i mitt nye liv.

Om fem år håper jeg å kunne si at valget om å reise til Japan på stipend har hjulpet med å forme meg som et menneske, og har vært en uforglemmelig reise med mange kultursjokk, misforståelser og hjemlengsel. Men ikke matforgiftning. Det vil jeg helst prøve å unngå.