Game Master

Hva er fritid, og hvordan bruker man den?
Når eksamenstiden er over ruller Josse forvirret på pulten

Jeg har skrevet for mye om skole, eksamener og ekstrem stress. Nå tenker jeg det er på tide å skrive litt mer om lek, spill og ekstrem fritid. Først kan vel jeg bare runde de tidligere innleggene rolig av med at jeg har eksamener igjen om en måned, og skal både skrive rapport og holde fremføring om to forskjellige temaer, og jeg valgte "Verdien av selvstudier" og "Kvinnelige gamere og dagens kjønnsdiskriminering på internett". Siden jeg har tretten karakterer fra videregående tatt som privatist på vitnemålet, og siden jeg skulle ønske resten av karakterene også var det, valgte jeg å skrive om det temaet. Og så ønsker jeg å bevise at jenter som spiller spill faktisk er en myte, og tenker å besøke kjøkken i hele Tokyo for å finne kvinner jeg kan fortelle hva spill er, og spørre hva de synes om det. (Det kan hende jeg egentlig skrive om og gjøre det motsatte...)

Ellers har jeg hatt en god del fritid. Altså, altfor mye. Jeg hadde nettopp tre uker juleferie, og gikk dønn lei av den etter den første uken var over. I to uker ventet jeg bare på at skolen skulle begynne igjen. Woops, og så var jeg tilbake på skole-temaet. Uansett, jeg måtte jo finne på mye rart å gjøre i all fritiden jeg plutselig hadde, siden jeg ikke lenger hadde overveldende mengder lekser og eksamener lengre. Så jeg begynte å spille noen spill for å drepe tid. Et spill var japansk med japanske spillere, mens et annet spilte jeg på amerikanske servere. Og det triste jeg fant ut er at jeg likte det engelske spillet bedre, men folket i Japan var så gjennomført snille, og alle var med og snakket!

Situasjon: jeg begynner en ny runde med et spill med andre spillere, hvor taktikker må legges, Japansk server:
Spiller 1: hei, alle sammen!
Spiller 3: hallo^^
Josse: heihei!
Spiller 4: god dag
Spiller 2: hei
Spiller 3: unnskyld meg, håper det er greit at jeg foreslår en taktikk som går sånn her?
Spiller 1: helt greit for meg, takk for at du tok deg av forberedelsene!
Josse: den er grei!
Spiller 4: kjempebra taktikk, jeg er helt enig
Spiller 2: ok! la oss gjøre vårt beste!
*og så begynner vi*

Amerikansk server, fem roller må deles ut, en til hver spiller:
Josse: hey, everyone!
Spiller 3: IM DAMAGE DEALER OR I TROLL THIS GAME
Spiller 1: fuck off, im doing the damage, player 1 chooses first
Spiller 3: I SAID FIRST
Josse: it's normally player order, but anyway, I'll fill whatever role you guys don't want
Spiller 3: FUC KYOU DIE IN AFI RE
*og så begynner vi*

Jeg må selvfølgelig legge til et forbehold om at jeg også møtte bøttevis med superhyggelige amerikanere som jeg la til på vennelistene og spilte videre med senere, men jeg klarte likevel å bli grusomt deprimert i to døgn etter bare én runde på det amerikanske spillet hvor jeg gjorde det mye dårligere enn jeg normalt gjør, og måtte sitte og høre på spydigheter og dritt i en halv time. 30 minutter er mer enn nok tid til å brenne en sjel for dem, så lenge de har noen de kan skylde på for et tap. Etter det lærte jeg å bruke mute-knappen mer effektivt.

Bortsett fra å sitte på internettet og utforske kulturforskjeller mellom hvordan man oppfører seg når man er plassert i en gruppe med anonyme fremmede i Japan og USA har jeg også vært mye ute av rommet og kost meg. Jeg dro med Marko, min kroatiske nabo og en av mine beste venner her, til et par japanske venner av oss og storkoste oss. Vi dro til restauranter og spiste blant annet tonkatsu, fritert kylling o.l., og handlet matingredienser og alkohol til en herlig kveld i hjemmet. Vi snakket til langt ut på natt, lekte drikkeleker, spiste hjemmelaget kroatisk pizza Marko hadde lagd, og jeg oppdaget at det absolutt ikke må være sånn at alle asiater tåler 0 alkohol. De kunne virkelig drikke. Og de røykte forsåvidt inne alle tre, Marko inkludert, så jeg ble helt utmattet av å være der en hel helg. Men det var kjempemorsomt!

Vi dro også til arkadesenter, eller gesen som japanerne har forkortet "game center" til. Der oppdaget jeg at jeg er en råtass på kranspill. Det utnyttet jeg igjen nylig, hvor jeg gikk inn på et gesen og plukket tre random leker for en mynt eller to hver. Uansett, På det første arkadesenteret koste vi oss med å vinne ting til hverandre, og jeg fikk en ... mantel? Av en av japanerne. Jeg grodde skjegg for tiden, og følte jeg så veldig middelaldersk ut.

Litt før julaften var det juleparty arrangert av noen på skolen, hvor vi leide en klubb for en natt, og festet til det første toget dro på morgenkvisten. Der lærte jeg japanerne om drikkeleken "One More Time", ettersom sangen tilfeldigvis kom på. Man må drikke en munnfull av hva enn man har hver gang de sier "one more time". Etterpå var det så god stemning at jeg danset til brillene falt av og ble tråkket på. Men jeg fikk dem reparert på en tilfeldig brillebutikk jeg dro innom senere, helt gratis. Japansk vennlighet er ikke til å spøke med.

In other news, jeg har byttet yndlingskjeks. Jeg er dønn lei av å måtte åpne en ny pakke plastikk for hver eneste kjeks, og av alle de gode kjeksene jeg har funnet så langt er det bare Oreo-kjeks som ikke pakker inn hver kjeks. De har forsåvidt ikke klart å holde seg helt i tøylene, så når du åpner pakken finner du to pakker inni. Sukk. Selvfølgelig slår det ikke Safari-kjeks, da. Men det føles så opplagt at jeg nesten følte jeg ikke trengte å skrive det.

Merry Christmas from Japan!

Det aller tyngste skolesemesteret er over
Eksamenene er over, universitetssøknadene er leverte og nervene fortsetter
(Skrevet 22. desember 2013)

Jeg har hatt så voldsomt mange eksamener at det burde bokstavelig talt være utrolig. I oktober, altså bare to måneder siden, hadde jeg eksamenssesong med eksamen i leseforståelse, lytteforståelse, grammatikk, vokabular og kanji, historie og økonomi og politikk. Altså seks eksamener. Gjennom trimesteret (fordi ja, vi har tre av disse på ett år, ikke bare to) var det også to essayprøver, selvfølgelig. Og to måneder etter sist eksamenssesong hadde vi de samme seks eksamenene, pluss eksamen i muntlig fremføring, Japans "state of affairs" og i essayskriving, som de to tidligere essayene hadde vært forberedelse til.

Etter ni eksamener på fire dager var jeg sliten. Flere av eksamenene bygde på stresset ved å ikke gjøre det særlig klart hva vi faktisk burde studere, så jeg var ikke forberedt på at 20% av poengene til "politikk og økonomi"-prøven min skulle baseres på om jeg husket de åtte artiklene i den japanske grunnloven som handler om keiserens symbolske rolle godt nok til å fylle inn ordene som manglet når det på forberedelsesarket sto "keiseren som symbol" som ett av førti ord vi burde kjenne til og kunne forklare. Forklare det kunne jeg. "Fyll inn hullene", derimot... Men heldigvis gikk det bedre på midtsemesterprøven, så jeg klarte å skrape sammen en B som gjennomsnittskarakter, selv om det ikke egentlig er særlig bra blant elevene her.

Totalt sett gikk karakterene ganske bra. Bortsett fra "B"en i økonomi og politikk har jeg fire "A"er, hovedsaklig i fag utenfor japansk, og fire "S"er i fag innenfor japansk, så det er godt nok til å komme inn på Universitetet i Osaka. Spørsmålet ligger bare på om det er fire elever med samme major som meg og bedre karakterer som også vil inn på Osaka eller ikke. Hadde dette spørsmålet gjaldt noen andre som helst hadde jeg sagt "herregud, selvfølgelig går det bra!", men når det gjelder meg selv dør jeg fortsatt av nervøsitet. Nok til at jeg i natt hadde min andre drøm om å ikke huske eksamenssvarene mens jeg sitter i eksamensrommet. Jeg vil jo aller helst til Kansai-fylket, men fant også ut at Osaka er det eneste universitetet med riktig major i hele fylket (er "japansk" virkelig så sjeldent her?), så hvis jeg ikke kommer inn der må jeg bli i Tokyo-området og holde meg til "vanlig" dialekt. Grøss.

Det har heldigvis ikke bare vært grusomheter og elendighet her! Jeg har faktisk fine ting å skrive om også! De siste tre ukene har jeg fått åpne gaver i en gavekalender fra Ingvill hver eneste dag, som har gjort hver eneste dag spennende og morsom. Har fått alt fra kjeks til bøker og dikt til leker, og gleder meg mye til selve julaften! Jeg har også fått en eske med ting fra familien, og bare fordi jeg ikke vet om det bare er "pakker" eller om noe ligger løst har jeg holdt meg fra å åpne Smartpost-esken i det hele tatt, bare for å spare på overraskelsen. Fra min side har det på ingen måte vært mulig å finne tid til å handle skikkelige julegaver til alle i familien i tide, og jeg hater å gi ting som ikke betyr noe (jeg gjorde opprør et år og ga faren min gulost, storesøsteren min Nugatti og kompisen min sviskekompott, skammet meg aktivt over det i noen måneder), så jeg har utsatt gavene deres til jeg kommer tilbake i sommer. Men jeg ble kjempeglad for å høre at pakken til kjæresten min ihvertfall kom fram godt i tide!

Julaften her i Japan blir ikke noe. Det er jo først og fremst noe jeg gjerne skulle ha feiret med mine nærmeste i Norge, så det er ikke noe vits i å prøve å lage noe provisorisk her, men julaften er heller ikke en ting i Japan. Det vil si, det er ikke en helligdag, det er heller en datedag! Og på grunn av KFC sine fantastiske evner innenfor reklamering har det også vokst opp en voldsom "julekylling"-kultur her, hvor familier forhåndsbestiller KFC-kylling til julemiddagen. Jeg har vurdert å prøve å oppsøke litt julekylling på julaften bare for å oppleve hypen, men har kommet fram til at jeg ikke orker å stå i timesvis i kø utenfor KFC på julaften. Det blir nok noe hjemmelaget istedenfor.

Nyttårsaften kommer jeg til å feire sammen med folk som er igjen på internatet, hvor vi lager mat og noe godt sammen og koser oss. Jeg kommer også til å se etter fyrverkeri siden jeg faktisk bor i 7. etasje, men jeg er ikke egentlig sikker på om de skyter opp fyrverkeri på nyttårsaften. Hmm.

Japan is Still Fascinating

Japan er fortsatt et fascinerende land
Sånn seriøst, det er veldig mye skikkelig underlig med Japan, på en god måte

Jeg har boss i Japan til sammen over et halvt år. Har hatt bostedsadresse her i over 7 måneder, og selv hvis jeg trekker fra sommerferien jeg tilbrakte i Norge har jeg bodd her mer enn et halvår. Mye med dette landet har jeg blitt vant til, men andre ting er fortsatt fascinerende. Mange andre ting. Jeg føler jeg har skrevet et flertall av tyngre innlegg de siste gangene, så denne gangen skal jeg fokusere på det som er sært og morsomt med Japan, som jeg har oppdaget nå som jeg har bodd her lenge nok til å forstå mer.

Er man i pengetrøbbel i Japan låner man penger hos politiet. Jeg mener å huske at jeg har skrevet tidligere om det (ubevisst?) fantastiske forholdet Japan har til politiet sitt, hvor du faktisk kan forvente at noen har gitt lommeboka di til politiet om du har mistet den. Og om en sak hvor en kar kastet penger ned fra en bro, og folka plukket opp pengene, som ikke var småpenger, og ga dem til politiet. Men hvis man er i pengetrøbbel selv, kan man faktisk dra til en politiboks og si at du sliter, og trenger litt hjelp for å komme deg videre fram til du finner en jobb. Det er litt som en ultrasosial og forenklet NAV-metode de bruker her, hvor du også blir skrevet ned for å registrere om du bare kommer og ber om penger, eller til slutt klarer deg selv. Jeg synes det er dødssøtt.

Jeg har tenkt litt på hvorfor politiet skulle låne ut penger i det hele tatt, og selv om jeg ikke vet om det er grunnen de bruker, så tenkte jeg at kanskje det er av preventive grunner. Og det gir jo veldig mye mening. Du har ikke råd til å kjøpe mat? Ikke stjel, gå til politiet istedenfor, så får du nok til å fylle magen.

Som leder meg til neste punkt. Den mest fremtredende folkegruppen av naskere i Japan er de eldre. La det synke inn. Hva vet du egentlig om forholdet Japan har til sine eldre? De fleste vet at Japan elsker sine eldre, tar svært godt vare på dem, at de lever lenge og holder på å bli altfor mange. Noen vet at Japan har et sosialt hierarki hvor man til og med forandrer språkbruken drastisk når man snakker til noen som er eldre enn seg. Men de nasker. De nasker som vestlige 14 år gamle jenter, de nasker hos klesbutikker. Og hvis de blir bedt om å slutte, klarer de det ikke.

Hvorfor nasker de eldre? Og hvorfor er de så avhengige av det at de ikke klarer å/vil slutte? Har de så lite penger? Faktisk er ikke det engang problemet. Det er sikkert en grunn for noen, men det største problemet er at japanske eldre blir mer og mer ensomme. Det er ironisk nok ikke unikt for denne folkegruppen i landet med 25 ganger flere mennesker per kvadratmeter enn i Norge, men de eldre er pensjonerte. De pensjonerer seg rundt 60 år, og er ikke akkurat sosiale på internett. Men det samfunnsmessige i Japan er i forandring, som ellers i verden, og folk møtes ikke i nabolaget lenger. Man kan si mange japanske eldre nasker for å ha noe å gjøre.

Japanske folk er mange, det er sikkert. Men de er også punktlige. Og forberedte. Jeg har lært at disse kunnskapene kan kombineres til diverse interessante ting, som at hvis jeg skal ta et lokaltog, trenger jeg sjeldent å vite når det faktisk går. Jeg trenger bare å se etter grupper med japanske folk, ofte menn i dress som har tatt av dressjakka for å lufte seg litt, som går med raske steg og stålblikk mot togstasjonen. Videre må jeg bare forsikre meg om at jeg kommer fram før dem, så er jeg sikret å komme på toget. Enkelt!

Jeg har fått opplevd litt mer av japansk kundeservice i det siste, siden jeg faktisk har gått til innkjøp av PC. Det kan jeg skrive om en annen gang, men opplevelsen var ganske fantastisk i seg selv. En kveld kjøpte jeg alt det hadde planlagt, alt over en pult. Fikk 2000kr avslag fordi jeg var student, og ble fortalt at det kom til å bli levert på døra gratis om 2-4 uker. Selgeren hjalp meg å registrere et poengkort (det er utbredt i Japan) jeg hadde planlagt å skaffe, fulgte meg til ATMen for å ta ut penger, slo av en prat mens jeg ventet i køa, og fulgte meg til utgangen. Der bukket han og takket for at jeg kom til dem, ønsket meg et godt liv og ga meg komplimenter om hvor kjekk jeg var. Okei, kanskje ikke det siste, men vennligheten var voldsomt.

Morgenen etter kom skjermen min på døra. Under 24 timer tok det, og det var gratis. Ti dager senere fikk jeg en telefon om at PCen var her, altfor tidlig, så jeg dro ned til døra, og ble helt slått ut av hva jeg så. Det satt en kar i gangen, på huk, med pakken min balansert på lårene. Han var kanskje litt sliten av å holde pakken i hendene, siden den var stor og tung, så han plasserte den på lårene sine for å unngå å sette den på gulvet. Det var bare en eske. Men siden esken representerte kunden, ville han ikke gjøre noe så fornærmende som å sette den direkte på et gulv. Flabbergasting.

I dag leste jeg forsåvidt noe forvirrende. Det heter "The Legatum Prosperity Index", hvor Norge kom på topp og Japan på 21. plass. Det var ikke forvirrende. Det som gjorde meg litt trist var heller punktet om man følte man kunne komme seg fram i arbeidsplassen ved å jobbe hardt. Du vet ikke nok ting om Japan hvis du ikke vet at folket jobber vanvittig hardt. Ubeskrivelig hardt. Skummelt hardt. De dør fordi de jobber så hardt. I Norge føler over 95% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Jeg har ingen inntrykk av den gjennomsnittlige nordmann som en utmerket latsekk, men absolutt ikke som en som jobber så hardt som vi burde når vi er så heldige å være født i landet regnet for å være verdens beste på så mange måter. Men i Japan føler 63% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Under to tredjedeler. Og likevel gjør de det.

Som en av mine favorittkomikere Louis C.K. sa, "do the shit out of your job, even if you have a shitty job". Herregud, jeg elsker Japan. Og Louis C.K.

http://videosift.com/video/Louis-CK-Do-Your-Job

Mid-triterm

Hjernen min skal snart få bli fast igjen
Det er litt rart å gå rundt med smeltet hjerne, som om den skal renne ut kjeften hvis jeg åpner den for mye

Jeg er endelig ferdig med stresset rundt midttrimestereksamenene. Fordi ja, vi har tre "semestere", altså et trimester-system, og flere eksamensperioder per trimester. Eksamenene denne perioden er ikke ferdig, men den eneste som er igjen er leseprøve i morgen. Den går det ikke an å forberede seg på, og jeg har uansett god kontroll på lesing, så for den prøven trenger jeg bare god søvn og en skikkelig frokost. Tiden bak meg har vært ubeskrivelig stressende, og tiden foran meg blir ufattelig, bokstavlig talt, behagelig.

Først vil jeg se litt tilbake. Hvis jeg tar det baklengs inneholder denne eksamensperioden disse eksamenene: leseprøve i morgen, lytteprøve og grammatikkprøve i dag, historieprøve og kanjiprøve i går og økonomi og politikk på fredag. Den eneste som ikke teller for karakteren som bestemmer hvor jeg skal oppholde meg de neste fire årene er lytteprøven. Og det at de kom rett etter hverandre hele gjengen betyr selvfølgelig at man fikk svært lite tid til å forberede seg spesifikt til enkelteksamener uten å gi opp andre.

Lese- og lytteprøvene er greie, men ikke enkle. De kan ikke forberedes til på kort tid, så de forberedte jeg meg ikke til på andre måter enn å se på japansk anime, lytte til japansk musikk og lese i japanske mangaer og bøker. Grammatikkprøven var et helvete. Den inneholdt over hundre grammatikkelementer vi måtte kunne, hvor ett vil være "/verb/ samtidig som /verb" (nagara) i tilfeller som "spiser mens han ser film" og et annet vil være "/verb/ samtidig som /verb/" (katawara) i tilfeller som "studerer fulltid samtidig som hun skriver bok". Det kommer opp flere og flere ting som får meg til å føle meg svak i norsk fordi jeg ikke er bevisst nok over morsmålet mitt til å klare å skille mellom slike nyanser. Og ja, over hundre nye av disse.

Kanjiprøven var enkel og grei, siden kanjipensumet deles opp i flere deler, og vi allerede har hatt en tellende kanjiprøve dette trimesteret. Derfor var det bare 180 nye kanji, og det forventer jeg at skal ha gått bra. Det, og lesing, er liksom det jeg får til best. Historieprøven gjorde læreren enkel for oss, altså enkel å svare på, men det gjorde ikke at vi måtte forberede oss mindre, ettersom vi ikke visste hva vi skulle svare enkelt på. Jeg har nå blant mye annet kunnskap innen japansk kunsthistorie som strekker seg til at Kura Tsukurinotori lagde Shakasanzon-statuen (Buddha og to disipler) som står i hovedtempelet til Horyu-tempelet i Nara, verdens eldste trebygning (ta den, Stiftsgården!) fra Asuka-perioden på ca 600-tallet. Det neste på pensumlisten er Edo-perioden, karakterisert ved et herlig paradoks; voldsom undertrykkelse og vekst. Jeg gleder meg!

Eksamen i politikk og økonomi handlet mye om menneskerettigheter. Jeg har tatt salt infravenøst under hver eneste skoletime i hvert fag her i Japan for å klare å skille ut hvilke politiske og historiske defekter som kommer fram. Men denne læreren er fantastisk. Hans evner til å lære bort og engasjere er, vel, middelmådige, men hjernen hans er brilliant. Han er blant annet en stor følger av at Japan skal unnskylde seg for krigsforbrytelsene, og har lært oss mye om hva de innebart, selv om historie ikke er på pensum for ham. Han bryr seg faktisk om å fortelle sannheten om Japans politiske historie. Økonomidelen handlet denne gang mye om definisjonen på forskjellige kategorier varer, som hva en luksusvare er sett fra et økonomisk perspektiv.

Perioden før eksamenene begynte hadde jeg blant annet en karaktertellende fremføring om noe norsk, og jeg endte opp med å ha fremføring om bokmål og nynorsk. At vi har to likestilte skriftspråk i samme språk var rart og interessant for de fleste her! Imens er lillesøsteren min i USA og blir spurt spørsmål som "har dere eget språk i Norge?" og jeg ser for meg at hun svarer "bitch, vi har to egne skriftspråk, kan føre samtaler på engelsk før vi er ferdige med barneskolen, har kunnskap i et tredje språk før vi er ferdige med ungdomsskolen og har så forskjellige dialekter at folk som flytter til storbyer for å studere av og til slutter å forstå sine egne foreldre hvis de ikke har hatt kontakt på lenge". Men siden det er Miriam svarer hun kanskje heller "ja!".

Før alt eksamensstresset rakk å sette igang forberedelsinstinktet mitt (kalt prokrastinasjon) var jeg selvfølgelig langtidssyk. Du vet, av den typen hvor du hulker og gråter av å sitte på toalettet fordi taklyset brenner migrenen din. Jeg klarte meg med bare to dager fravær, mitt eneste fravær så langt (der røyk sjansen for 100%-diplom...), og bare av det kom flere lærere opp til meg og håpte jeg ble frisk snart, ikke bare for min egen helses skyld, men også fordi hvis jeg mister en torsdag eller fredag til blir det automatisk stryk i to fag fordi det totalt er under ti timer, så å passere 80% fravær kun krever to fraværsdager. Heh, ikke stress, nei.

Men endelig kan jeg se framover! Og herregud, så deilig det er! Kjæresten min, Ingvill, er for øyeblikket i Osaka på besøk hos vertsfamilien sin, og kommer hit i morgen! På grunn av superkræsj planleggingen min skal hun få lov til å henge på rommet mitt og shoppe eller gjøre hva hun vil i Tokyo mens jeg er på klassetur fra torsdag til fredag ... Men på fredag kommer jeg altså tilbake, og skal kose meg med henne og dra på dater med henne så mye som tiden tillater. Jeg må jo dra på skolen hver eneste dag, men denne mandagen er fri, så alt starter ihvertfall med en langhelg! Og fredag er også ettårsjubileumet vårt, som er grunnen til at hun kommer akkurat nå (sier jeg og ignorerer at det også er høstferie rundt nå i Norge). Dette har jeg gledet meg kjempemye til, og det blir herlig å ha henne på besøk!

Den siste tiden har jeg studert så mange timer hver eneste dag at jeg har måttet holde meg unna Facebook, spill og bøker for å få nok minutter ned i skolebøkene. Det har smeltet hjernen min så mye at jeg i det siste flere ganger daglig har begynt å putte flere hele norske setninger etter hverandre i samtalene med mine kroatsiske og ungarske venner før jeg i det hele tatt oppdaget at de ikke forsto meg. I går forberedte jeg meg så mye grammatikkprøven at den nedre delen av synsfeltet mitt ble grønt utover natten, he-he. Blir ikke bekymret i det hele tatt, nei. Jeg la meg til å sove med en eneste gang, da, så jeg svarer ihvertfall på faresignaler fra kroppen, og jeg får som sagt mer enn nok ro og hvile framover. Og helsa har kommet seg igjen, så kanskje jeg får begynt å jogge igjen snart!

Når jeg ser framover til alt jeg kan kose meg til får jeg bare prøve å ikke se så langt fram at jeg ser på slutttrimestereksamenene, for de er flere og større enn de jeg hadde nå, og teller enda mer. Woohoo, de neste to ukene blir herlig!

Difference Between My Homes

Hva er de største forskjellene mellom Japan og Norge?
Jeg har to hjem i to vildt forskjellige land, men enkelte forskjeller er mye viktigere enn andre

Jeg bor i Japan og får pengene jeg trenger til å leve her. Men foreldrene mine bor i Norge, og jeg kan alltid komme hjem til dem. Jeg har venner i begge land og føler at jeg komfortabelt kan bo begge steder. Men det betyr på ingen måte at begge land er like! Jeg tilbrakte sommerferien i Norge, og før jeg returnerte til Japan gikk det opp for meg at tiden fram til neste Norge-tur vil være det lengste utenlandsoppholdet så langt i mitt liv, lengre enn oppholdet i Australia i vg1. Og denne gangen reiser jeg ikke med familien.

Lykke er ikke en enkel ting, det finnes ingen én ting jeg kan basere absolutt alt på for å være lykkelig. Det sies at man bare trenger kjærlighet, men det er selvfølgelig altfor forenklet, man trenger jo også mat, klær og ly for å i det hele tatt klare seg. Jeg trenger også trygghet, at jeg vet at jeg kommer meg videre til neste dag, uke, måned uten at livet mitt eller helsa kan falle sammen under meg til enhver tid. Jeg trenger også frihet, som både innebærer fritid til å gjøre ekstra ting jeg har lyst ting, og økonomisk frihet som lar meg kjøpe en ting jeg får lyst på en gang iblant. Og når jeg sier kjærlighet trenger jeg folk som bryr seg. Til sist trenger jeg å føle at jeg får noe ut av tiden jeg bruker, at jeg er på vei i en retning, mot et mål jeg har valgt.

Så hvordan er det for meg å bo i Japan, sammenlignet med Norge?

Klær, mat, ly - Alt er mer tilgjengelig i Japan, det er sikkert. Nærbutikkene er åpne hele døgnet, jeg kan alltid spise mat. Shoppingmulighetene i Japan er helt grenseløse, jeg kan finne alle klær jeg enn vil. Og selv om land er svindyrt i Japan har jeg privileger som student, og får bo veldig billig. Men den største forskjellen mellom Norge og Japan her er ikke tilgjengeligheten og variasjonen av ting, men av pris. I Norge er absolutt alt temmelig dyrt. First Price er et rart konsept for nordmenn, fordi ting normalt koster det samme - mye. Mens i Japan kan du kjøpe nesten alt for latterlig lave priser, men du kan også finne de aller dyreste tingene ikke langt unna. Med nok kunnskap kan man altså fritt velge selv hvor mye kvalitet man vil bytte med pris.

Trygghet - Sosial og fysisk trygghet er definitivt høyest i Norge. Det finnes nærmest ingen naturkatastrofer, og blir man arbeidsledig uten å være student får man hjelp selv om NAV tar utgangspunkt i at du er et dårlig menneske som ønsker å snyte penger av dem hvis du ber dem om hjelp. Du overlever, det er garantert. Jeg er ikke japansk statsborger, så slike sosiale nett som fanger meg om jeg skulle droppe ut av stipendet tror jeg nok ikke finnes for meg.

Men helsemessig føler jeg meg i gode hender, også her i Japan. Jeg gjorde ingenting, men ble plassert i det nasjonale helsesystemet med en gang jeg kom hit. Hjelp får man raskt hvis man blir syk, og medisinene blir deretter lett tilgjengelige. Og forsåvidt, når det kommer til naturkatastrofer er Japan så forberedt at jeg på ingen måte er redd for det heller. Så lenger jeg følger løpet stipendet har satt opp for meg, føler jeg meg helt trygg her også.
 

Fritid - Dette punktet er interessant. I Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ikke gjorde noe nyttig med den, før jeg plukket opp japansk. Mens her i Japan har jeg mer jeg må gjøre, og det har gjort at jeg verdsetter fritiden utrolig mye mer, og får virkelig gjort de tingene jeg vil. Lære shogi, et tradisjonelt japansk sjakkspill? Null problem. Lese bøker? Endelig gjør jeg det igjen. Men i Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ble en mester i å drepe all tiden. Er det egentlig så bra med SÅ mye fritid?

Økonomisk frihet - Her velger jeg med en gang Japan. Som sagt over kan jeg selv velge å leve på varer som er så billige at jeg får mye penger til overs om jeg vil. Jeg bruker mye penger på å spise godt med mat, og så sitter jeg fortsatt igjen med penger. Som student i Norge får man også penger til å leve, mer enn det jeg får her i Japan, men det er så dyrt å bo at overskuddet etter mat, ly og klær er nesten ikke-eksisterende. I sommer bodde jeg gratis hos kjæreste eller foreldre, og siden jeg ville spise god, men dyr, mat brukte jeg over dobbelt av pengene jeg tjente på to uker med hard sommerjobbing. Neste år kan jeg til og med få meg deltidsjobb i Japan...


Kjærlighet - Her vinner Norge. Jeg har mange venner her i Japan også, og opplever for første gang siden ungdomsskolen lærere som virkelig bryr seg (jeg ble forkjølet forrige uke, og seks lærere spurte om jeg hadde vært på sykehus enda, pluss at klasselæreren sendte en lang, bekymret melding og til og med kontordama ringte uoppfordret for å forklare meg hvor nærmeste lege var i tilfelle jeg ble verre) og lever et godt, sosialt liv.

Derimot er familien, bortsett fra et par søstre som også er i utlandet, og spesielt kjæresten min i Norge. Med dagens teknologi er ikke støtten og kjærligheten langt unna, men bare tidsforskjellen alene gjør at en tredjedel av dagen sover jeg, mens en annen tredjedel sover Norge, så kontakt har blitt en kommoditet. Vi gjør selvfølgelig det aller beste ut av det, men det hindrer ikke at hvis jeg trenger støtte fra kjæreste eller familie, må jeg først sjekke hva klokka er.

Mening - Dette er egentlig det aller viktigste for meg. Jeg har allerede opplevd følelsen av å hoppe flere år fram i tid, og spørre hvor i all verden tiden ble av, uten å ha noe å vise for det. Jeg ble veldig syk på videregående, og innen jeg ble frisk hadde jeg verken klart å fullføre videregående, bli flink i noe eller gjort noe annet nyttig. Her i Japan, på stipendet, føler jeg at jeg gjør noe og at jeg er på vei i en retning jeg ønsker å dra i. Ikke bare det, men jeg kan også gjøre ekstra ting på fritiden om jeg vil, og lære meg ting jeg vil lære, uten at jeg må skrape lomma for å kjøpe maten jeg trenger. Og uansett hva jeg studerer kommer et femårig stipend fra Japan til å gi meg fordeler i livet, bare ved å være på CVen. Jeg føler jeg kan bli hva jeg vil!

The End of Spring

Jeg nyter den siste tiden i Japan før sommerferien
Sånn bortsett fra varmen, jeg svetter konstant selv med verandadør åpen og klær av
(Skrevet i juli 2013 før eksamenstid, ble ikke ferdig før avreise, bare et rotete utkast jeg fullførte nå)
 
I det siste har jeg begynt å ha mange rare drømmer som kommer av å være her i Japan! Jeg har drømt om at det var jordskjelv og reagerte som om det var like normalt som å plutselig føle at man må gå på do. Jeg har også drømt om japanskstudier, hvor jeg faktisk studerte i drømmene. Jeg husker ikke om jeg lærte noe nytt, da... Har selvfølgelig også drømt om shogi, siden mye tid har gått til det.

For tiden er det så grenseløst varmt at det føles som om jeg svømmer til skolen. Å puste ute fungerer faktisk akkurat som å puste i en dampbadstue. Jeg tuller ikke engang. Det er sikkert like rart og forferdelig for meg som det ville vært for japanere å puste frostrøyk i 20 minusgrader under norsk vinter. Men det mest frustrerende er airconditioningen i klasserommet. De skrudde den på 27 (TJUE-SJU) grader. Og så sjekket de en lapp hvor det sto at man skal skru den på 28 (TJUE-ÅTTE) grader om sommeren om man ønsker å kjøle ned rommet. I Norge varmer vi rommet med ovnen på 22 grader...

Når teller man "kilo", og når teller man "kilogram"? Et tre, ett tre, en bil, én bil, ei ku (men ikke éi ku?) og vi bøyer til og med "første" til "først". Japanerne teller ufattelig komplisert, men vi har noen rare måter å telle på vi også. Men det beste så langt må selvfølgelig være japanernes måte å telle kjemper på. De teller dem på en måte som direkte kategoriseres som "små dyr", som hunder og katter. Jeg ser en anime som er veldig populær for tiden, og der sier hovedpersonen at han skal drepe alle kjempene "uten å la én være igjen", og teller "én" på denne måten. Jeg trodde det bare var for å gjøre noe ut av det og være kul ved å telle kjempene som smådyr, men så hørte jeg i norsktimen at norsklæreren også teller norske troll på samme måte. Så det var ikke dritkult, bare korrekt grammatikk. Det japanske tellesystemet er virkelig fascinerende vanskelig.

Jeg blir forsåvidt litt fascinert av og til over hva slags vokabular jeg har. Ingen skal kunne legge skjul på at man kan lære språk ved å ha det morsomt! Man kan ikke et språk før man forstår språket de bruker i filmer og spill uansett, så hvorfor ikke lære det nå? Likevel er det til å le av hvor mye japansk vokabular jeg kjenner til om kjempedreping, kamper med drager, å redde prinser og prinsesser, bli satt i fengsel, magi og å lage rustninger. Jeg kan sikkert nok vokabular om kjempedreping til å oversette Trolljegeren til japansk snart. Tjener sikkert litt penger på det. (Edit: I sommer kunne jeg oversette mange rare ord langt borte fra spillverdenen og si "det betyr blablabla, det lærte jeg i Final Fantasy/Skyrim/Attack on Titan!", så det er tydelig at det kommer til nytte i det vanlige liv også!)

Jeg følger også med på japanernes kroppsspråk, og koser meg godt med å legge merke til mønstre. Spesielt morsomt er det når de spør noen et kjipt spørsmål, enten det er vanskelig å svare på eller vanskelig å spørre, og så lager de små kvielyder og/eller tar et lite steg til siden, som om de ikke vil stå der de sto da de spurte spørsmålet. Cursed ground! Ikke tråkk i spørsmålslavaen! Ja, jeg koser meg.

I skoletimene lærer vi mye høfligprat, hvor man må analysere seg selv, den man snakker om, hvem man snakker til, sosial statusforskjell mellom seg, de man snakker til og om, og hvilken sosiale kontekst man er i for hver setning. Jeg skulle kanskje ha lagt et diagram for å forklare dette bedre, skjønner jeg. Må ihvertfall innrømme at jeg virkelig begynner å like dette, til tross for hvor komplisert det er, fordi det er fint å høre at når folk prøver å være høflige gjør de faktisk en innsats og snakker annerledes enn de ville gjort casually. Then again er det like enkelt å bytte fra dagligdags språk til høflig språk som det er å bytte fra trøndersk i chat til bokmål på bloggen.

En annen ting jeg har lært på skolen er at Japan faktisk har en film om epler som gror uten kjemikalier. Filmen het "Miracle Apples" eller noe sånt. Hæ. Jeg trodde epler var naturlige? Har også lært litt om japansk historie, blant annet at Kirsten Giftekniv var japansk. Dette har jeg allerede dessverre glemt detaljene rundt, men jeg tok et notat hvor jeg skrev "Kirsten Giftekniv = japansk!". Som dere skjønner får jeg sinnsykt mye ut av notatene jeg tar i timene.

En dag dro jeg med norsklæreren og svensken Andreas til en liten (og jeg mener LITEN) restaurant. Der spiste jeg hval for første gang, og fikk både rå (sashimi, ovenfor) og fritert hval. Spiste også masse annet spennende, som dere ser på bildene som preger innlegget, og alt var påspandert fra norsklæreren som takk til meg og Andres, for at vi stiller opp og hjelper til med hva som vanligvis ikke bruker i norsk og svensk, og for å hjelpe til med uttale og slikt. En av de andre på middagen, kompiser av norsklæreren, så ut som om han kunne ha passert 50 år nylig, men var nesten 80. Serr, Japan.

Å bo i Japan er en enorm fordel når man vil lære japansk, men for tiden får jeg mer og mer inntrykk av at jeg først og fremst bor i "verden", ikke Japan. Jeg bor veldig nærme Japan, trenger bare ikke å gå i ett minutt engang for å komme unna internatsområdet, men her hvor jeg bor er det mye "broken" japansk og engelsk rundt meg. Jeg må passe litt på så jeg ikke tar til meg slik grammatikk og bruker de som referanser senere. På engelsk blander folk spesielt hankjønn/hunkjønn ofte. Å peke på ei jente og si "he" kan tolkes som litt frekt, kan det ikke? Til gjengjeld blander jeg på japansk "å være"-verbene "iru" og "aru" noen ganger, selv om det forhåpentligvis skjer sjeldnere og sjeldnere. Å blande de to resulterer i å snakke om mennesker som om de er ting. Og å snakke om ting som om de lever og har personlighet ... Og plutselig oppdaget jeg hvor lett det må være å skrive fabler på japansk!

Jeg føler for tiden at jeg er "han som spiser", siden jeg i nesten hvert førstefriminutt haster til butikken her på skolen for å kjøpe noe å spise slik at jeg overlever til lunsj. Det tar ca tre og en halv time fra frokost til lunsj, og jeg har ganske enkelt ikke funnet store nok frokoster her i landet, med mindre jeg også skulle begynne å koke opp ris og spise det til frokost hver dag. Hvis jeg ikke spiser i det første friminuttet ender jeg alltid opp med at magen rumler og bråker noe fælt litt uti andre skoletime, og det blir altfor vanskelig å konsentrere seg.

Fikk besøk av Robin fra Trondheim en torsdag, slik at han kunne bli med på norsktimen og bevitne selv hvor utrolig imponerende læreren er! Det var en veldig begivenhetsrik dag, for på slutten av den timen fikk jeg forsåvidt jobbtilbud som norsklærer på en språkskole her i Tokyo, men har verken tid eller lov til å jobbe i år, så jeg måtte ganske enkelt takke nei. Stolt likevel. Og da jeg fulgte Robin bort til togstasjonen igjen bevitnet jeg for første gang en ulykke. En kar på sykkel ble påkjørt, og tok faktisk salto av sykkelen. Bilen traff akkurat bak det bøyde benet hans, og landet ganske flatt, så han brakk heldigvis ingenting. Sjansen for at sånt skjer er voldsomt lav, men jeg skal likevel passe mye mer på når jeg sykler fra nå av. Jeg skulle gjerne hatt mer besøk av Robin, mens andre ting holder med bare én gang.

Men nå nærmer det seg eksamenssesongen, og jeg har eksamen i japansk språk, japansk historie og japansk økonomi og politikk. Innen japansk språk har vi eksamen i leseforståelse, kanji, grammatikk, skriving (essay), lytteforståelse og muntlig fremføring (kort tale uten forberedelsestid). Resultatene avgjører hvilke ekstraklasser man ender opp i enkelte av disse kategoriene til høsten (lytting, snakking og snakking), så jeg regner det som at jo bedre jeg gjør det, jo mer får jeg lære i høst. Jeg sikter høyt! (Oppdatering: Siktet på stjernene og traff månen som de sier. Jeg kommer i toppklassen i lesing, men på lytting fikk jeg én feil, som gjør at jeg ender opp en knapp over midt på treet i klasselistene. Den muntlige fremføringen gikk ikke særlig bra, men jeg vet ikke eller husker ikke hvor jeg ender opp som resultat av det.)

Som en kort oppdatering holder jeg fortsatt på med ordbok-Pokémon, hvor jeg putter en stjerne i ordbok-appen min på de ordene jeg sjekker, og jeg kan bare sette én stjerne per ord. Derfor blir det færre og færre ord uten stjerner, og flere og flere ord jeg kan bruke trygt senere fordi jeg vet at jeg ihvertfall har sett dem i bruk. Jeg har nå stjerner på 8500 ord, og det kommer til å bli fler! Kanskje jeg skal feire med en kjeks når jeg passerer 10000 ord?

For de som kan litt japansk, her er en setning med ultrakjip grammatikkbruk av partiklene "ga" og "wa": 漢字は難しいが、かえってそうが私は好きだ。 Det har krevd litt hjernevrenging for at jeg skulle forstå setningen 100%, men da jeg først så den var reaksjonen min "whu-... HÆ?". Lykke til! Ellers, for de som kjenner til 化物語, her er en japansk pun jeg fant på: 怠もの語 (Sølvskje: 怠け者 + 物語)

A Shogi Parent

Mitt barn skal bli Shikamaru
Får bare håpe Shikamaru ikke dør før serien ender
(Håper virkelig ikke Ingvill blir nervøs av dette innlegget, haha)

Hvis jeg skal ta med meg den "asiatisk forelder"-tradisjonen som går ut på å trene ungen hardt i noe, måtte den tingen ha vært shogi. For de som kanskje ikke har sett meg nevne det før, er shogi basicly japansk sjakk. Hovedforskjellen fra sjakk er at brikker du har tatt kan spilles ut igjen hvor som helst på brettet. Så hvis du bare tar brikkene til motstanderen og angriper, kan du plutselig se området rundt kongen din bli omringet av brikkene du nettopp mistet i angrepet.

Til og med noe så smått som å ofre en enkelt brikke for å gjennomføre et angrep kan føre til tap. Derfor elsker jeg shogi, fordi hvert trekk krever planlegging, og hvis motstanderen spiller noe annet enn du så for deg, har du allerede gjort feil. Shogi handler om å føre, å holde initiativet. Shogi er som en dans, hvor begge prøver fortløpende å bestemme hvordan partneren skal bevege seg.

Hadde noen faktisk kunnet sett meg sitte her ved verandadøra i 7. etasje ville de ofte ha sett meg stirre ut på fotballbanen ved internatet. Det er tenkestillingen min, og jeg stirrer på de små menneskene som løper rundt og roper. Jeg kunne ha sagt at de løper og sparker baller, men det er dessverre slik at kun et fåtall av folka på banen faktisk sparker ballen. Mens de sparker ballen tenker jeg på hvordan verden fungerer og hvilken del jeg skal ta i den.

Jeg sitter ofte her og tenker på hva slags far jeg har lyst til å bli. Det aller viktigste for meg er at barna mine er lykkelige. Jeg har ikke tid eller plass til å skrive om min definisjon av lykke, men kort sagt kan jeg si at det handler om progresjon. Æsj, nå fikk jeg lyst til å blogge om lykke. Og jeg ser at jeg ikke engang klarer å skrive kort om hvordan jeg vil få kidsa mine glade heller. Uansett, jeg vil at de skal finne noe nyttig som også gjør dem glade, som de kan holde på med ofte. Trening. Musikk. Eller spill som ikke går utover helsen deres.

Min ting var World of Warcraft. Jeg brukte kjempemye tid på det, prøvde å bli sterk, prøvde å bli flink, og jeg klarte det. Jeg hadde venner som var bedre enn meg på alle forskjellige deler av spillet, men det de ikke var best på var jeg ofte bedre på. Inget ess i noe fordi jeg holdt på med alt, men en god "Jack of all trades". Jeg spilte veldig mye, og ble kjempeglad. Hadde det virkelig morsomt! Så morsomt at jeg spilte til langt ut på natt, ikke fikk tid til å lage mer næringsrik mat enn brødskiver med sjokopålegg, og i helgene og feriene sov jeg gjerne så lenge at jeg forsov meg til middag.

Det er trygt å si at min generelle helse var temmelig dårlig, selv om jeg ikke ble mye syk. Fram til et eller annet tidspunkt på videregående, ihvertfall. Da fikk jeg kyssesyken, og kroppen min var så dårlig i utgangspunktet at det rev ned det siste jeg hadde av helse, og jeg ble syk i... to år? Jeg husker ikke. Jeg ble ganske enkelt så syk at jeg mistet hukommelse og tidsperspektiv rundt den perioden. Jeg skrev først at jeg ble syk i vg2, men jeg husker faktisk ikke hvilket år det var. Jeg husker ikke hva jeg gjorde, men jeg husker at jeg begynte med WoW igjen rundt den tiden i vg3 hvor jeg fant ut at jeg allerede hadde for mye fravær til å få vitnemål. Det var rundt februar. Jeg kan ikke engang huske å ha sluttet med WoW før jeg startet på igjen, men det gjorde jeg visst.

Barna mine skal ikke få gi opp helsen sin for noe som helst. Foreldrene mine gjorde ingenting galt, de prøvde også på mange, mange, mange måter å få meg til å slutte med WoW, men jeg hadde ganske enkelt ikke noe annet å gjøre, og endte alltid opp med å begynne på igjen. Det eneste de ikke klarte var å stille seg skikkelig i min stilling, kun på grunn av forskjellen mellom tidsperiodene vi vokste opp i. Derfor vet jeg jo selvfølgelig ikke hvordan mine barn kommer til å vokse opp, men jeg har ihvertfall erfaring med noe foreldrene mine ikke hadde.

Shogi er også et spill. Hva er da egentlig forskjellen mellom WoW og shogi? Veldig mye ligner, som tankemønstre, å forutse hva som blir det neste som skjer, å huske hvilke rekkefølger man burde gjøre ting i for å få best utslag, det faktum at å spille mot ekte mennesker som gjør feil og finner på nye taktikker på rappen gjør at man aldri kan "lære seg ferdig", og mye annet. Men WoW krever hendene på mus og tastatur. Og det krever at du holder på nå, neste sekund, om ti minutter og om en time. I shogi er hendene frie, og det eneste du faktisk gjør er å gjøre trekk når du har bestemt deg, og det trenger ikke å være tidsbegrensninger på trekkene. Det gjør at du alltid kan "løsrive deg" for å gå og hente mat hvis du er sulten. Du kan gå på skolen mellom trekkene. Det er til og med produktivt for spillet å ta en joggetur eller en dusj for å vekke hodet, du kan til og med legge taktikker imens.

Jeg vil gjerne lære shogi til barna mine en gang i fremtiden når jeg faktisk får meg barn. Noe inspirert av forholdet mellom Shikamaru og faren hans i Naruto. Det at de spilte shogi sammen har aldri hatt noe med seriens historie å gjøre, det var bare for å illustrere at de var to rolige mennesker som likte å fordype seg i taktikker over et shogi-brett sammen. Det eneste jeg husker fra å ha sett dem spille er at faren en gang sier "jasså, Climbing Silver?" til en av taktikkene Shikamaru bruker. Jeg lærte den taktikken nylig, og kom til å tenke på dette.

Jeg skal ikke gjøre mitt beste for å få barna mine til å spille shogi. Jeg skal gjøre mitt beste for å få dem til å like det, slik at jeg en dag kan oppleve at de kommer til meg og spør om jeg vil spille en runde. Eller at de spør om de får begynne med hva som helst annet som er produktivt og morsomt for dem.