Brace yourselves!
Winter has been here for a while, why didn't you brace yourself?
Jeg er voldsomt fascinert over japansk vinter. Jeg har aldri opplevd en så kald vinter som dette, men likevel har den ikke gått under fem minusgrader. Hvordan klarer den å føles så kald? Det har snødd to-tre ganger, og hver gang gikk jeg i snøen i sommersko uten å få noe snø på sokkene, så det kan klassifiseres som "lett snøfall". Undersiden av skoene mine er hakket glattere enn snowboardet mitt når det er smurt, men jeg klarte å unngå å falle. Så langt.
Jeg skrev dette på Facebook også, så vitsen er allerede gammel, men get this: snø falt, så en fest ble avlyst. Ikke omvendt. Jeg er mer vant til "hei, det er kjipt vær ute, så jeg inviterer en gjeng over så vi kan kose oss ikveld"-tankegangen, men her gjelder den ikke. Dette kan jeg vel kanskje si at var et kultursjokk for meg. De hadde til og med bestilt mat som de ikke klarte å avlyse, men festen ble likevel avlyst. Heldigvis skulle den være i nabobygningen, så jeg dro dit med Marko og spiste fritert kylling og kake. Alle nødvendige vitaminer og næring, check.
Men virkelig, det er iskaldt her. Og nå er det mars. Jeg sitter i skrivende stund i rommet mitt, som kroppen min har gitt varme til i flere dager siden jeg ikke har hatt flere grunner enn handleturer å dra ut for den siste tiden, men likevel er det 17 varmegrader her inne. Og jeg har brukt airconditioning veldig mye, men når jeg sitter ved PCen (les: alltid) treffer den meg i nakken uansett hvordan jeg stiller inn retningen, som er den hesligste følelsen noensinne. Så jeg sitter med ytterjakke og skjerf på.Og fryser litt på fingrene. Tekoppen er tom, og mitt eneste anti-aircon-i-nakke-plagg henger til tørk på verandaen, så jeg får bare nøye meg med kulden en stund til.
Det siste som forvirrer meg med japansk vinter er at i Norge er det en bonus å bo i høyere etasjer om vinteren fordi varme går oppover, men jeg bor i 7. etasje (den øverste), og med litt hjelp av solen føles det faktisk varmene når jeg endelig kommer meg ut enn det gjør her inne. Jeg vet ikke om jeg burde grue meg eller glede meg til å bo i 1. etasje neste år, men en ting er sikkert: vinteren er varmere i Norge enn i Japan. Jeg klagde over den kalde romtemperaturen til kjæresten for en stund siden, og hun svarte midt i en snøstorm "kom hit til Norge, her er det varmt!".
Utetemperatur er til en viss grad irrelevant. For å være ute trenger du bare riktig klær uansett. Med mindre det er for varmt, da går det ikke an å kle seg riktig. Ihvertfall i et konservativt samfunn som Japan, hvor det å ta av seg t-skjorta i 40 varmegrader ikke er greit. Men husene i Japan er heldigvis bygd for å stå imot sommervarmen og jordskjelv, så det er ikke like tungt og vanskelig som vinteren.
Konklusjon: neste vinter trenger jeg kosedressen og mer skjegg.
tirsdag 11. mars 2014
mandag 3. februar 2014
Reporting in!
Dagene løper fra meg
The procrastination force is strong within this one
I skrivende stund har jeg en stor fremføring neste dag, samt at jeg må gjøre ferdig en rapport samme dag. Jeg fikk først vite i dag at rapporten ikke må være HELT ferdig i morgen, men at den må være skrevet ferdig. Hmm, det virker litt motsigende (hvorfor prøver bloggen å rette ordet til "motsiende"?), men jeg håper du forstår at når jeg på dette punktet skal skrive en fire-siders rapport med font-størrelse 10,5 på akademisk japansk, kreves det en liten titt fra læreren før den publiseres. Fordi den skal faktisk publiseres i en rapportsamling som skal deles ut til neste års elever, og vises til de som kommer senere. Hvis en nordmann kommer til dette kurset hos TUFS (du husker vel at skolenavnet her forkortes slik?) kommer lærerne til å bla fram denne samlingen og peke og forklare hva slags menneske jeg var. Skriveangsten kryper frem og legger seg på tastaturet mitt.
Rapportens tittel er endelig i klarform, ｢理想的な教育 ―独学の提案―｣, som kan oversettes til "Ideal Education, the Self-Study Proposal". Jeg skriver altså om "hvorfor selvstudier ruler", og stikker innom temaer som "hvorfor skolen er kjip", "du må være så-og-så kul for å takle selvstudier" og "japansk er koselig og enkelt å lære på egenhånd". Jeg håper rektoren ved Universitetet i Osaka ikke er sassy, for da kommer han til å nekte meg adgang og si at jeg "faenmæ får studder sjøl ass".
Fremføringen jeg har i morgen er vel egentlig viktigere å forberede seg til, ettersom jeg faktisk skal fremføre i morgen. Jeg skulle egentlig fremføre på fredag, og sov ikke et eneste minutt den natten, men jeg var sist på fremføringslisten (seriøst, hvorfor prøver bloggen å fortelle meg at det staves "fremføringlisten"?) den dagen, og ble flyttet til i morgen. Siden da har jeg prøvd å forbedre fremføringen, og jeg lurer på om jeg kommer til å sove i natt. Fremføringen handler om sammenhengen mellom dagens syn på "gamere" og kjønnsdiskriminering på nett, som jeg hadde en spørreundersøkelse om tidligere.
Jeg lærte mye interessant om folks holdninger fra spørreundersøkelsen min. For eksempel er gutter mer klare over hvor grov diskriminering det finnes på nett, og at det er fordi de spiller mannsdominerte spill, ikke liker "jentespill" og sier at "den typiske gamer er gutt". De samme guttene var mindre villige til å kalle seg gamere, som om de ser et problem ved det. Jenter spiller derimot neeeesten like mange forskjellige spill som gutter, men ikke like aktivt. De jentene som sier at de ikke spiller særlig mye spill holder seg mest til å spille spill gutter ikke spiller. Altså de samme spillene som guttene kaller "jentespill". Jeg spurte også alle om de hadde opplevd kjønnsdiskriminering, og svarene fra jentene er litt for triste til å skrive om i bloggen. Kun én gutt svarte, og han skrev "ting om min mors seksuelle aktiviteter", altså handlet også det om kvinner, ikke om ham.
Det tristeste med diskriminering er at det bare går én vei. "Diskriminering" den andre veien kalles "omvendt diskriminering", og handler mer om opprør enn et ønske om kontroll. Og det at diskriminering er enveisbasert betyr også at det er de "over" som må løse problemet; i dette tilfellet må de innse at det ikke finnes noen "over". Spilling er leking. Vær inkluderende, la alle barna leke, og ikke se stygt på de som liker å leke. Kan ikke bare alle være venner? Akk, jeg blir frustrert og deprimert av å tenke for mye på hvor dype røtter kjønnsdiskriminering har, og hvor grusomt langt de røttene er unna spillverdenen. Verdens første programmerer var kvinne, for Christ's sake.
Så, det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget var at jeg nå sitter og spiser 「恵方巻」, eho-maki, og feirer at våren, ifølge månekalenderen, begynner i morgen. Jeg luktet forsåvidt at det var 15 grader i dag, men det var egentlig 16. Dårlig nese. Eho-maki er egentlig bare en helt vanlig sushirull, bare at man ikke skjærer den opp i mindre biter. Og så skal man spise hele rullen i en sitting, mens man er rettet i den heldige retningen, som damen i butikken var så hyggelig å peke ut for meg. Uten å snakke imens. Men jeg tar mot i meg og håper det er greit å skrive blogg imens, så lenge jeg ikke fysisk sier et eneste pip. Jeg håper de ikke har oppdatert betingelsene til å dekke bloggskriving. Damen i butikken ga meg også en lykkepenge, men den er ikke verd ett øre engang.
The procrastination force is strong within this one
I skrivende stund har jeg en stor fremføring neste dag, samt at jeg må gjøre ferdig en rapport samme dag. Jeg fikk først vite i dag at rapporten ikke må være HELT ferdig i morgen, men at den må være skrevet ferdig. Hmm, det virker litt motsigende (hvorfor prøver bloggen å rette ordet til "motsiende"?), men jeg håper du forstår at når jeg på dette punktet skal skrive en fire-siders rapport med font-størrelse 10,5 på akademisk japansk, kreves det en liten titt fra læreren før den publiseres. Fordi den skal faktisk publiseres i en rapportsamling som skal deles ut til neste års elever, og vises til de som kommer senere. Hvis en nordmann kommer til dette kurset hos TUFS (du husker vel at skolenavnet her forkortes slik?) kommer lærerne til å bla fram denne samlingen og peke og forklare hva slags menneske jeg var. Skriveangsten kryper frem og legger seg på tastaturet mitt.
Rapportens tittel er endelig i klarform, ｢理想的な教育 ―独学の提案―｣, som kan oversettes til "Ideal Education, the Self-Study Proposal". Jeg skriver altså om "hvorfor selvstudier ruler", og stikker innom temaer som "hvorfor skolen er kjip", "du må være så-og-så kul for å takle selvstudier" og "japansk er koselig og enkelt å lære på egenhånd". Jeg håper rektoren ved Universitetet i Osaka ikke er sassy, for da kommer han til å nekte meg adgang og si at jeg "faenmæ får studder sjøl ass".
Fremføringen jeg har i morgen er vel egentlig viktigere å forberede seg til, ettersom jeg faktisk skal fremføre i morgen. Jeg skulle egentlig fremføre på fredag, og sov ikke et eneste minutt den natten, men jeg var sist på fremføringslisten (seriøst, hvorfor prøver bloggen å fortelle meg at det staves "fremføringlisten"?) den dagen, og ble flyttet til i morgen. Siden da har jeg prøvd å forbedre fremføringen, og jeg lurer på om jeg kommer til å sove i natt. Fremføringen handler om sammenhengen mellom dagens syn på "gamere" og kjønnsdiskriminering på nett, som jeg hadde en spørreundersøkelse om tidligere.
Jeg lærte mye interessant om folks holdninger fra spørreundersøkelsen min. For eksempel er gutter mer klare over hvor grov diskriminering det finnes på nett, og at det er fordi de spiller mannsdominerte spill, ikke liker "jentespill" og sier at "den typiske gamer er gutt". De samme guttene var mindre villige til å kalle seg gamere, som om de ser et problem ved det. Jenter spiller derimot neeeesten like mange forskjellige spill som gutter, men ikke like aktivt. De jentene som sier at de ikke spiller særlig mye spill holder seg mest til å spille spill gutter ikke spiller. Altså de samme spillene som guttene kaller "jentespill". Jeg spurte også alle om de hadde opplevd kjønnsdiskriminering, og svarene fra jentene er litt for triste til å skrive om i bloggen. Kun én gutt svarte, og han skrev "ting om min mors seksuelle aktiviteter", altså handlet også det om kvinner, ikke om ham.
Det tristeste med diskriminering er at det bare går én vei. "Diskriminering" den andre veien kalles "omvendt diskriminering", og handler mer om opprør enn et ønske om kontroll. Og det at diskriminering er enveisbasert betyr også at det er de "over" som må løse problemet; i dette tilfellet må de innse at det ikke finnes noen "over". Spilling er leking. Vær inkluderende, la alle barna leke, og ikke se stygt på de som liker å leke. Kan ikke bare alle være venner? Akk, jeg blir frustrert og deprimert av å tenke for mye på hvor dype røtter kjønnsdiskriminering har, og hvor grusomt langt de røttene er unna spillverdenen. Verdens første programmerer var kvinne, for Christ's sake.
Så, det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget var at jeg nå sitter og spiser 「恵方巻」, eho-maki, og feirer at våren, ifølge månekalenderen, begynner i morgen. Jeg luktet forsåvidt at det var 15 grader i dag, men det var egentlig 16. Dårlig nese. Eho-maki er egentlig bare en helt vanlig sushirull, bare at man ikke skjærer den opp i mindre biter. Og så skal man spise hele rullen i en sitting, mens man er rettet i den heldige retningen, som damen i butikken var så hyggelig å peke ut for meg. Uten å snakke imens. Men jeg tar mot i meg og håper det er greit å skrive blogg imens, så lenge jeg ikke fysisk sier et eneste pip. Jeg håper de ikke har oppdatert betingelsene til å dekke bloggskriving. Damen i butikken ga meg også en lykkepenge, men den er ikke verd ett øre engang.
onsdag 15. januar 2014
Game Master
Hva er fritid, og hvordan bruker man den?
Når eksamenstiden er over ruller Josse forvirret på pulten
Jeg har skrevet for mye om skole, eksamener og ekstrem stress. Nå tenker jeg det er på tide å skrive litt mer om lek, spill og ekstrem fritid. Først kan vel jeg bare runde de tidligere innleggene rolig av med at jeg har eksamener igjen om en måned, og skal både skrive rapport og holde fremføring om to forskjellige temaer, og jeg valgte "Verdien av selvstudier" og "Kvinnelige gamere og dagens kjønnsdiskriminering på internett". Siden jeg har tretten karakterer fra videregående tatt som privatist på vitnemålet, og siden jeg skulle ønske resten av karakterene også var det, valgte jeg å skrive om det temaet. Og så ønsker jeg å bevise at jenter som spiller spill faktisk er en myte, og tenker å besøke kjøkken i hele Tokyo for å finne kvinner jeg kan fortelle hva spill er, og spørre hva de synes om det. (Det kan hende jeg egentlig skrive om og gjøre det motsatte...)
Ellers har jeg hatt en god del fritid. Altså, altfor mye. Jeg hadde nettopp tre uker juleferie, og gikk dønn lei av den etter den første uken var over. I to uker ventet jeg bare på at skolen skulle begynne igjen. Woops, og så var jeg tilbake på skole-temaet. Uansett, jeg måtte jo finne på mye rart å gjøre i all fritiden jeg plutselig hadde, siden jeg ikke lenger hadde overveldende mengder lekser og eksamener lengre. Så jeg begynte å spille noen spill for å drepe tid. Et spill var japansk med japanske spillere, mens et annet spilte jeg på amerikanske servere. Og det triste jeg fant ut er at jeg likte det engelske spillet bedre, men folket i Japan var så gjennomført snille, og alle var med og snakket!
Situasjon: jeg begynner en ny runde med et spill med andre spillere, hvor taktikker må legges, Japansk server:
Spiller 1: hei, alle sammen!
Spiller 3: hallo^^
Josse: heihei!
Spiller 4: god dag
Spiller 2: hei
Spiller 3: unnskyld meg, håper det er greit at jeg foreslår en taktikk som går sånn her?
Spiller 1: helt greit for meg, takk for at du tok deg av forberedelsene!
Josse: den er grei!
Spiller 4: kjempebra taktikk, jeg er helt enig
Spiller 2: ok! la oss gjøre vårt beste!
*og så begynner vi*
Amerikansk server, fem roller må deles ut, en til hver spiller:
Josse: hey, everyone!
Spiller 3: IM DAMAGE DEALER OR I TROLL THIS GAME
Spiller 1: fuck off, im doing the damage, player 1 chooses first
Spiller 3: I SAID FIRST
Josse: it's normally player order, but anyway, I'll fill whatever role you guys don't want
Spiller 3: FUC KYOU DIE IN AFI RE
*og så begynner vi*
Jeg må selvfølgelig legge til et forbehold om at jeg også møtte bøttevis med superhyggelige amerikanere som jeg la til på vennelistene og spilte videre med senere, men jeg klarte likevel å bli grusomt deprimert i to døgn etter bare én runde på det amerikanske spillet hvor jeg gjorde det mye dårligere enn jeg normalt gjør, og måtte sitte og høre på spydigheter og dritt i en halv time. 30 minutter er mer enn nok tid til å brenne en sjel for dem, så lenge de har noen de kan skylde på for et tap. Etter det lærte jeg å bruke mute-knappen mer effektivt.
Bortsett fra å sitte på internettet og utforske kulturforskjeller mellom hvordan man oppfører seg når man er plassert i en gruppe med anonyme fremmede i Japan og USA har jeg også vært mye ute av rommet og kost meg. Jeg dro med Marko, min kroatiske nabo og en av mine beste venner her, til et par japanske venner av oss og storkoste oss. Vi dro til restauranter og spiste blant annet tonkatsu, fritert kylling o.l., og handlet matingredienser og alkohol til en herlig kveld i hjemmet. Vi snakket til langt ut på natt, lekte drikkeleker, spiste hjemmelaget kroatisk pizza Marko hadde lagd, og jeg oppdaget at det absolutt ikke må være sånn at alle asiater tåler 0 alkohol. De kunne virkelig drikke. Og de røykte forsåvidt inne alle tre, Marko inkludert, så jeg ble helt utmattet av å være der en hel helg. Men det var kjempemorsomt!
Vi dro også til arkadesenter, eller gesen som japanerne har forkortet "game center" til. Der oppdaget jeg at jeg er en råtass på kranspill. Det utnyttet jeg igjen nylig, hvor jeg gikk inn på et gesen og plukket tre random leker for en mynt eller to hver. Uansett, På det første arkadesenteret koste vi oss med å vinne ting til hverandre, og jeg fikk en ... mantel? Av en av japanerne. Jeg grodde skjegg for tiden, og følte jeg så veldig middelaldersk ut.
Litt før julaften var det juleparty arrangert av noen på skolen, hvor vi leide en klubb for en natt, og festet til det første toget dro på morgenkvisten. Der lærte jeg japanerne om drikkeleken "One More Time", ettersom sangen tilfeldigvis kom på. Man må drikke en munnfull av hva enn man har hver gang de sier "one more time". Etterpå var det så god stemning at jeg danset til brillene falt av og ble tråkket på. Men jeg fikk dem reparert på en tilfeldig brillebutikk jeg dro innom senere, helt gratis. Japansk vennlighet er ikke til å spøke med.
In other news, jeg har byttet yndlingskjeks. Jeg er dønn lei av å måtte åpne en ny pakke plastikk for hver eneste kjeks, og av alle de gode kjeksene jeg har funnet så langt er det bare Oreo-kjeks som ikke pakker inn hver kjeks. De har forsåvidt ikke klart å holde seg helt i tøylene, så når du åpner pakken finner du to pakker inni. Sukk. Selvfølgelig slår det ikke Safari-kjeks, da. Men det føles så opplagt at jeg nesten følte jeg ikke trengte å skrive det.
Når eksamenstiden er over ruller Josse forvirret på pulten
Jeg har skrevet for mye om skole, eksamener og ekstrem stress. Nå tenker jeg det er på tide å skrive litt mer om lek, spill og ekstrem fritid. Først kan vel jeg bare runde de tidligere innleggene rolig av med at jeg har eksamener igjen om en måned, og skal både skrive rapport og holde fremføring om to forskjellige temaer, og jeg valgte "Verdien av selvstudier" og "Kvinnelige gamere og dagens kjønnsdiskriminering på internett". Siden jeg har tretten karakterer fra videregående tatt som privatist på vitnemålet, og siden jeg skulle ønske resten av karakterene også var det, valgte jeg å skrive om det temaet. Og så ønsker jeg å bevise at jenter som spiller spill faktisk er en myte, og tenker å besøke kjøkken i hele Tokyo for å finne kvinner jeg kan fortelle hva spill er, og spørre hva de synes om det. (Det kan hende jeg egentlig skrive om og gjøre det motsatte...)
Ellers har jeg hatt en god del fritid. Altså, altfor mye. Jeg hadde nettopp tre uker juleferie, og gikk dønn lei av den etter den første uken var over. I to uker ventet jeg bare på at skolen skulle begynne igjen. Woops, og så var jeg tilbake på skole-temaet. Uansett, jeg måtte jo finne på mye rart å gjøre i all fritiden jeg plutselig hadde, siden jeg ikke lenger hadde overveldende mengder lekser og eksamener lengre. Så jeg begynte å spille noen spill for å drepe tid. Et spill var japansk med japanske spillere, mens et annet spilte jeg på amerikanske servere. Og det triste jeg fant ut er at jeg likte det engelske spillet bedre, men folket i Japan var så gjennomført snille, og alle var med og snakket!
Situasjon: jeg begynner en ny runde med et spill med andre spillere, hvor taktikker må legges, Japansk server:
Spiller 1: hei, alle sammen!
Spiller 3: hallo^^
Josse: heihei!
Spiller 4: god dag
Spiller 2: hei
Spiller 3: unnskyld meg, håper det er greit at jeg foreslår en taktikk som går sånn her?
Spiller 1: helt greit for meg, takk for at du tok deg av forberedelsene!
Josse: den er grei!
Spiller 4: kjempebra taktikk, jeg er helt enig
Spiller 2: ok! la oss gjøre vårt beste!
*og så begynner vi*
Amerikansk server, fem roller må deles ut, en til hver spiller:
Josse: hey, everyone!
Spiller 3: IM DAMAGE DEALER OR I TROLL THIS GAME
Spiller 1: fuck off, im doing the damage, player 1 chooses first
Spiller 3: I SAID FIRST
Josse: it's normally player order, but anyway, I'll fill whatever role you guys don't want
Spiller 3: FUC KYOU DIE IN AFI RE
*og så begynner vi*
Jeg må selvfølgelig legge til et forbehold om at jeg også møtte bøttevis med superhyggelige amerikanere som jeg la til på vennelistene og spilte videre med senere, men jeg klarte likevel å bli grusomt deprimert i to døgn etter bare én runde på det amerikanske spillet hvor jeg gjorde det mye dårligere enn jeg normalt gjør, og måtte sitte og høre på spydigheter og dritt i en halv time. 30 minutter er mer enn nok tid til å brenne en sjel for dem, så lenge de har noen de kan skylde på for et tap. Etter det lærte jeg å bruke mute-knappen mer effektivt.
Bortsett fra å sitte på internettet og utforske kulturforskjeller mellom hvordan man oppfører seg når man er plassert i en gruppe med anonyme fremmede i Japan og USA har jeg også vært mye ute av rommet og kost meg. Jeg dro med Marko, min kroatiske nabo og en av mine beste venner her, til et par japanske venner av oss og storkoste oss. Vi dro til restauranter og spiste blant annet tonkatsu, fritert kylling o.l., og handlet matingredienser og alkohol til en herlig kveld i hjemmet. Vi snakket til langt ut på natt, lekte drikkeleker, spiste hjemmelaget kroatisk pizza Marko hadde lagd, og jeg oppdaget at det absolutt ikke må være sånn at alle asiater tåler 0 alkohol. De kunne virkelig drikke. Og de røykte forsåvidt inne alle tre, Marko inkludert, så jeg ble helt utmattet av å være der en hel helg. Men det var kjempemorsomt!
Vi dro også til arkadesenter, eller gesen som japanerne har forkortet "game center" til. Der oppdaget jeg at jeg er en råtass på kranspill. Det utnyttet jeg igjen nylig, hvor jeg gikk inn på et gesen og plukket tre random leker for en mynt eller to hver. Uansett, På det første arkadesenteret koste vi oss med å vinne ting til hverandre, og jeg fikk en ... mantel? Av en av japanerne. Jeg grodde skjegg for tiden, og følte jeg så veldig middelaldersk ut.
Litt før julaften var det juleparty arrangert av noen på skolen, hvor vi leide en klubb for en natt, og festet til det første toget dro på morgenkvisten. Der lærte jeg japanerne om drikkeleken "One More Time", ettersom sangen tilfeldigvis kom på. Man må drikke en munnfull av hva enn man har hver gang de sier "one more time". Etterpå var det så god stemning at jeg danset til brillene falt av og ble tråkket på. Men jeg fikk dem reparert på en tilfeldig brillebutikk jeg dro innom senere, helt gratis. Japansk vennlighet er ikke til å spøke med.
In other news, jeg har byttet yndlingskjeks. Jeg er dønn lei av å måtte åpne en ny pakke plastikk for hver eneste kjeks, og av alle de gode kjeksene jeg har funnet så langt er det bare Oreo-kjeks som ikke pakker inn hver kjeks. De har forsåvidt ikke klart å holde seg helt i tøylene, så når du åpner pakken finner du to pakker inni. Sukk. Selvfølgelig slår det ikke Safari-kjeks, da. Men det føles så opplagt at jeg nesten følte jeg ikke trengte å skrive det.
lørdag 11. januar 2014
Merry Christmas from Japan!
Det aller tyngste skolesemesteret er over
Eksamenene er over, universitetssøknadene er leverte og nervene fortsetter
(Skrevet 22. desember 2013)
Jeg har hatt så voldsomt mange eksamener at det burde bokstavelig talt være utrolig. I oktober, altså bare to måneder siden, hadde jeg eksamenssesong med eksamen i leseforståelse, lytteforståelse, grammatikk, vokabular og kanji, historie og økonomi og politikk. Altså seks eksamener. Gjennom trimesteret (fordi ja, vi har tre av disse på ett år, ikke bare to) var det også to essayprøver, selvfølgelig. Og to måneder etter sist eksamenssesong hadde vi de samme seks eksamenene, pluss eksamen i muntlig fremføring, Japans "state of affairs" og i essayskriving, som de to tidligere essayene hadde vært forberedelse til.
Etter ni eksamener på fire dager var jeg sliten. Flere av eksamenene bygde på stresset ved å ikke gjøre det særlig klart hva vi faktisk burde studere, så jeg var ikke forberedt på at 20% av poengene til "politikk og økonomi"-prøven min skulle baseres på om jeg husket de åtte artiklene i den japanske grunnloven som handler om keiserens symbolske rolle godt nok til å fylle inn ordene som manglet når det på forberedelsesarket sto "keiseren som symbol" som ett av førti ord vi burde kjenne til og kunne forklare. Forklare det kunne jeg. "Fyll inn hullene", derimot... Men heldigvis gikk det bedre på midtsemesterprøven, så jeg klarte å skrape sammen en B som gjennomsnittskarakter, selv om det ikke egentlig er særlig bra blant elevene her.
Totalt sett gikk karakterene ganske bra. Bortsett fra "B"en i økonomi og politikk har jeg fire "A"er, hovedsaklig i fag utenfor japansk, og fire "S"er i fag innenfor japansk, så det er godt nok til å komme inn på Universitetet i Osaka. Spørsmålet ligger bare på om det er fire elever med samme major som meg og bedre karakterer som også vil inn på Osaka eller ikke. Hadde dette spørsmålet gjaldt noen andre som helst hadde jeg sagt "herregud, selvfølgelig går det bra!", men når det gjelder meg selv dør jeg fortsatt av nervøsitet. Nok til at jeg i natt hadde min andre drøm om å ikke huske eksamenssvarene mens jeg sitter i eksamensrommet. Jeg vil jo aller helst til Kansai-fylket, men fant også ut at Osaka er det eneste universitetet med riktig major i hele fylket (er "japansk" virkelig så sjeldent her?), så hvis jeg ikke kommer inn der må jeg bli i Tokyo-området og holde meg til "vanlig" dialekt. Grøss.
Det har heldigvis ikke bare vært grusomheter og elendighet her! Jeg har faktisk fine ting å skrive om også! De siste tre ukene har jeg fått åpne gaver i en gavekalender fra Ingvill hver eneste dag, som har gjort hver eneste dag spennende og morsom. Har fått alt fra kjeks til bøker og dikt til leker, og gleder meg mye til selve julaften! Jeg har også fått en eske med ting fra familien, og bare fordi jeg ikke vet om det bare er "pakker" eller om noe ligger løst har jeg holdt meg fra å åpne Smartpost-esken i det hele tatt, bare for å spare på overraskelsen. Fra min side har det på ingen måte vært mulig å finne tid til å handle skikkelige julegaver til alle i familien i tide, og jeg hater å gi ting som ikke betyr noe (jeg gjorde opprør et år og ga faren min gulost, storesøsteren min Nugatti og kompisen min sviskekompott, skammet meg aktivt over det i noen måneder), så jeg har utsatt gavene deres til jeg kommer tilbake i sommer. Men jeg ble kjempeglad for å høre at pakken til kjæresten min ihvertfall kom fram godt i tide!
Julaften her i Japan blir ikke noe. Det er jo først og fremst noe jeg gjerne skulle ha feiret med mine nærmeste i Norge, så det er ikke noe vits i å prøve å lage noe provisorisk her, men julaften er heller ikke en ting i Japan. Det vil si, det er ikke en helligdag, det er heller en datedag! Og på grunn av KFC sine fantastiske evner innenfor reklamering har det også vokst opp en voldsom "julekylling"-kultur her, hvor familier forhåndsbestiller KFC-kylling til julemiddagen. Jeg har vurdert å prøve å oppsøke litt julekylling på julaften bare for å oppleve hypen, men har kommet fram til at jeg ikke orker å stå i timesvis i kø utenfor KFC på julaften. Det blir nok noe hjemmelaget istedenfor.
Nyttårsaften kommer jeg til å feire sammen med folk som er igjen på internatet, hvor vi lager mat og noe godt sammen og koser oss. Jeg kommer også til å se etter fyrverkeri siden jeg faktisk bor i 7. etasje, men jeg er ikke egentlig sikker på om de skyter opp fyrverkeri på nyttårsaften. Hmm.
Eksamenene er over, universitetssøknadene er leverte og nervene fortsetter
(Skrevet 22. desember 2013)
Jeg har hatt så voldsomt mange eksamener at det burde bokstavelig talt være utrolig. I oktober, altså bare to måneder siden, hadde jeg eksamenssesong med eksamen i leseforståelse, lytteforståelse, grammatikk, vokabular og kanji, historie og økonomi og politikk. Altså seks eksamener. Gjennom trimesteret (fordi ja, vi har tre av disse på ett år, ikke bare to) var det også to essayprøver, selvfølgelig. Og to måneder etter sist eksamenssesong hadde vi de samme seks eksamenene, pluss eksamen i muntlig fremføring, Japans "state of affairs" og i essayskriving, som de to tidligere essayene hadde vært forberedelse til.
Etter ni eksamener på fire dager var jeg sliten. Flere av eksamenene bygde på stresset ved å ikke gjøre det særlig klart hva vi faktisk burde studere, så jeg var ikke forberedt på at 20% av poengene til "politikk og økonomi"-prøven min skulle baseres på om jeg husket de åtte artiklene i den japanske grunnloven som handler om keiserens symbolske rolle godt nok til å fylle inn ordene som manglet når det på forberedelsesarket sto "keiseren som symbol" som ett av førti ord vi burde kjenne til og kunne forklare. Forklare det kunne jeg. "Fyll inn hullene", derimot... Men heldigvis gikk det bedre på midtsemesterprøven, så jeg klarte å skrape sammen en B som gjennomsnittskarakter, selv om det ikke egentlig er særlig bra blant elevene her.
Totalt sett gikk karakterene ganske bra. Bortsett fra "B"en i økonomi og politikk har jeg fire "A"er, hovedsaklig i fag utenfor japansk, og fire "S"er i fag innenfor japansk, så det er godt nok til å komme inn på Universitetet i Osaka. Spørsmålet ligger bare på om det er fire elever med samme major som meg og bedre karakterer som også vil inn på Osaka eller ikke. Hadde dette spørsmålet gjaldt noen andre som helst hadde jeg sagt "herregud, selvfølgelig går det bra!", men når det gjelder meg selv dør jeg fortsatt av nervøsitet. Nok til at jeg i natt hadde min andre drøm om å ikke huske eksamenssvarene mens jeg sitter i eksamensrommet. Jeg vil jo aller helst til Kansai-fylket, men fant også ut at Osaka er det eneste universitetet med riktig major i hele fylket (er "japansk" virkelig så sjeldent her?), så hvis jeg ikke kommer inn der må jeg bli i Tokyo-området og holde meg til "vanlig" dialekt. Grøss.
Det har heldigvis ikke bare vært grusomheter og elendighet her! Jeg har faktisk fine ting å skrive om også! De siste tre ukene har jeg fått åpne gaver i en gavekalender fra Ingvill hver eneste dag, som har gjort hver eneste dag spennende og morsom. Har fått alt fra kjeks til bøker og dikt til leker, og gleder meg mye til selve julaften! Jeg har også fått en eske med ting fra familien, og bare fordi jeg ikke vet om det bare er "pakker" eller om noe ligger løst har jeg holdt meg fra å åpne Smartpost-esken i det hele tatt, bare for å spare på overraskelsen. Fra min side har det på ingen måte vært mulig å finne tid til å handle skikkelige julegaver til alle i familien i tide, og jeg hater å gi ting som ikke betyr noe (jeg gjorde opprør et år og ga faren min gulost, storesøsteren min Nugatti og kompisen min sviskekompott, skammet meg aktivt over det i noen måneder), så jeg har utsatt gavene deres til jeg kommer tilbake i sommer. Men jeg ble kjempeglad for å høre at pakken til kjæresten min ihvertfall kom fram godt i tide!
Julaften her i Japan blir ikke noe. Det er jo først og fremst noe jeg gjerne skulle ha feiret med mine nærmeste i Norge, så det er ikke noe vits i å prøve å lage noe provisorisk her, men julaften er heller ikke en ting i Japan. Det vil si, det er ikke en helligdag, det er heller en datedag! Og på grunn av KFC sine fantastiske evner innenfor reklamering har det også vokst opp en voldsom "julekylling"-kultur her, hvor familier forhåndsbestiller KFC-kylling til julemiddagen. Jeg har vurdert å prøve å oppsøke litt julekylling på julaften bare for å oppleve hypen, men har kommet fram til at jeg ikke orker å stå i timesvis i kø utenfor KFC på julaften. Det blir nok noe hjemmelaget istedenfor.
Nyttårsaften kommer jeg til å feire sammen med folk som er igjen på internatet, hvor vi lager mat og noe godt sammen og koser oss. Jeg kommer også til å se etter fyrverkeri siden jeg faktisk bor i 7. etasje, men jeg er ikke egentlig sikker på om de skyter opp fyrverkeri på nyttårsaften. Hmm.
tirsdag 12. november 2013
Japan is Still Fascinating
Japan er fortsatt et fascinerende land
Sånn seriøst, det er veldig mye skikkelig underlig med Japan, på en god måte
Jeg har boss i Japan til sammen over et halvt år. Har hatt bostedsadresse her i over 7 måneder, og selv hvis jeg trekker fra sommerferien jeg tilbrakte i Norge har jeg bodd her mer enn et halvår. Mye med dette landet har jeg blitt vant til, men andre ting er fortsatt fascinerende. Mange andre ting. Jeg føler jeg har skrevet et flertall av tyngre innlegg de siste gangene, så denne gangen skal jeg fokusere på det som er sært og morsomt med Japan, som jeg har oppdaget nå som jeg har bodd her lenge nok til å forstå mer.
Er man i pengetrøbbel i Japan låner man penger hos politiet. Jeg mener å huske at jeg har skrevet tidligere om det (ubevisst?) fantastiske forholdet Japan har til politiet sitt, hvor du faktisk kan forvente at noen har gitt lommeboka di til politiet om du har mistet den. Og om en sak hvor en kar kastet penger ned fra en bro, og folka plukket opp pengene, som ikke var småpenger, og ga dem til politiet. Men hvis man er i pengetrøbbel selv, kan man faktisk dra til en politiboks og si at du sliter, og trenger litt hjelp for å komme deg videre fram til du finner en jobb. Det er litt som en ultrasosial og forenklet NAV-metode de bruker her, hvor du også blir skrevet ned for å registrere om du bare kommer og ber om penger, eller til slutt klarer deg selv. Jeg synes det er dødssøtt.
Jeg har tenkt litt på hvorfor politiet skulle låne ut penger i det hele tatt, og selv om jeg ikke vet om det er grunnen de bruker, så tenkte jeg at kanskje det er av preventive grunner. Og det gir jo veldig mye mening. Du har ikke råd til å kjøpe mat? Ikke stjel, gå til politiet istedenfor, så får du nok til å fylle magen.
Som leder meg til neste punkt. Den mest fremtredende folkegruppen av naskere i Japan er de eldre. La det synke inn. Hva vet du egentlig om forholdet Japan har til sine eldre? De fleste vet at Japan elsker sine eldre, tar svært godt vare på dem, at de lever lenge og holder på å bli altfor mange. Noen vet at Japan har et sosialt hierarki hvor man til og med forandrer språkbruken drastisk når man snakker til noen som er eldre enn seg. Men de nasker. De nasker som vestlige 14 år gamle jenter, de nasker hos klesbutikker. Og hvis de blir bedt om å slutte, klarer de det ikke.
Hvorfor nasker de eldre? Og hvorfor er de så avhengige av det at de ikke klarer å/vil slutte? Har de så lite penger? Faktisk er ikke det engang problemet. Det er sikkert en grunn for noen, men det største problemet er at japanske eldre blir mer og mer ensomme. Det er ironisk nok ikke unikt for denne folkegruppen i landet med 25 ganger flere mennesker per kvadratmeter enn i Norge, men de eldre er pensjonerte. De pensjonerer seg rundt 60 år, og er ikke akkurat sosiale på internett. Men det samfunnsmessige i Japan er i forandring, som ellers i verden, og folk møtes ikke i nabolaget lenger. Man kan si mange japanske eldre nasker for å ha noe å gjøre.
Japanske folk er mange, det er sikkert. Men de er også punktlige. Og forberedte. Jeg har lært at disse kunnskapene kan kombineres til diverse interessante ting, som at hvis jeg skal ta et lokaltog, trenger jeg sjeldent å vite når det faktisk går. Jeg trenger bare å se etter grupper med japanske folk, ofte menn i dress som har tatt av dressjakka for å lufte seg litt, som går med raske steg og stålblikk mot togstasjonen. Videre må jeg bare forsikre meg om at jeg kommer fram før dem, så er jeg sikret å komme på toget. Enkelt!
Jeg har fått opplevd litt mer av japansk kundeservice i det siste, siden jeg faktisk har gått til innkjøp av PC. Det kan jeg skrive om en annen gang, men opplevelsen var ganske fantastisk i seg selv. En kveld kjøpte jeg alt det hadde planlagt, alt over en pult. Fikk 2000kr avslag fordi jeg var student, og ble fortalt at det kom til å bli levert på døra gratis om 2-4 uker. Selgeren hjalp meg å registrere et poengkort (det er utbredt i Japan) jeg hadde planlagt å skaffe, fulgte meg til ATMen for å ta ut penger, slo av en prat mens jeg ventet i køa, og fulgte meg til utgangen. Der bukket han og takket for at jeg kom til dem, ønsket meg et godt liv og ga meg komplimenter om hvor kjekk jeg var. Okei, kanskje ikke det siste, men vennligheten var voldsomt.
Morgenen etter kom skjermen min på døra. Under 24 timer tok det, og det var gratis. Ti dager senere fikk jeg en telefon om at PCen var her, altfor tidlig, så jeg dro ned til døra, og ble helt slått ut av hva jeg så. Det satt en kar i gangen, på huk, med pakken min balansert på lårene. Han var kanskje litt sliten av å holde pakken i hendene, siden den var stor og tung, så han plasserte den på lårene sine for å unngå å sette den på gulvet. Det var bare en eske. Men siden esken representerte kunden, ville han ikke gjøre noe så fornærmende som å sette den direkte på et gulv. Flabbergasting.
I dag leste jeg forsåvidt noe forvirrende. Det heter "The Legatum Prosperity Index", hvor Norge kom på topp og Japan på 21. plass. Det var ikke forvirrende. Det som gjorde meg litt trist var heller punktet om man følte man kunne komme seg fram i arbeidsplassen ved å jobbe hardt. Du vet ikke nok ting om Japan hvis du ikke vet at folket jobber vanvittig hardt. Ubeskrivelig hardt. Skummelt hardt. De dør fordi de jobber så hardt. I Norge føler over 95% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Jeg har ingen inntrykk av den gjennomsnittlige nordmann som en utmerket latsekk, men absolutt ikke som en som jobber så hardt som vi burde når vi er så heldige å være født i landet regnet for å være verdens beste på så mange måter. Men i Japan føler 63% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Under to tredjedeler. Og likevel gjør de det.
Som en av mine favorittkomikere Louis C.K. sa, "do the shit out of your job, even if you have a shitty job". Herregud, jeg elsker Japan. Og Louis C.K.
Sånn seriøst, det er veldig mye skikkelig underlig med Japan, på en god måte
Jeg har boss i Japan til sammen over et halvt år. Har hatt bostedsadresse her i over 7 måneder, og selv hvis jeg trekker fra sommerferien jeg tilbrakte i Norge har jeg bodd her mer enn et halvår. Mye med dette landet har jeg blitt vant til, men andre ting er fortsatt fascinerende. Mange andre ting. Jeg føler jeg har skrevet et flertall av tyngre innlegg de siste gangene, så denne gangen skal jeg fokusere på det som er sært og morsomt med Japan, som jeg har oppdaget nå som jeg har bodd her lenge nok til å forstå mer.
Er man i pengetrøbbel i Japan låner man penger hos politiet. Jeg mener å huske at jeg har skrevet tidligere om det (ubevisst?) fantastiske forholdet Japan har til politiet sitt, hvor du faktisk kan forvente at noen har gitt lommeboka di til politiet om du har mistet den. Og om en sak hvor en kar kastet penger ned fra en bro, og folka plukket opp pengene, som ikke var småpenger, og ga dem til politiet. Men hvis man er i pengetrøbbel selv, kan man faktisk dra til en politiboks og si at du sliter, og trenger litt hjelp for å komme deg videre fram til du finner en jobb. Det er litt som en ultrasosial og forenklet NAV-metode de bruker her, hvor du også blir skrevet ned for å registrere om du bare kommer og ber om penger, eller til slutt klarer deg selv. Jeg synes det er dødssøtt.
Jeg har tenkt litt på hvorfor politiet skulle låne ut penger i det hele tatt, og selv om jeg ikke vet om det er grunnen de bruker, så tenkte jeg at kanskje det er av preventive grunner. Og det gir jo veldig mye mening. Du har ikke råd til å kjøpe mat? Ikke stjel, gå til politiet istedenfor, så får du nok til å fylle magen.
Som leder meg til neste punkt. Den mest fremtredende folkegruppen av naskere i Japan er de eldre. La det synke inn. Hva vet du egentlig om forholdet Japan har til sine eldre? De fleste vet at Japan elsker sine eldre, tar svært godt vare på dem, at de lever lenge og holder på å bli altfor mange. Noen vet at Japan har et sosialt hierarki hvor man til og med forandrer språkbruken drastisk når man snakker til noen som er eldre enn seg. Men de nasker. De nasker som vestlige 14 år gamle jenter, de nasker hos klesbutikker. Og hvis de blir bedt om å slutte, klarer de det ikke.
Hvorfor nasker de eldre? Og hvorfor er de så avhengige av det at de ikke klarer å/vil slutte? Har de så lite penger? Faktisk er ikke det engang problemet. Det er sikkert en grunn for noen, men det største problemet er at japanske eldre blir mer og mer ensomme. Det er ironisk nok ikke unikt for denne folkegruppen i landet med 25 ganger flere mennesker per kvadratmeter enn i Norge, men de eldre er pensjonerte. De pensjonerer seg rundt 60 år, og er ikke akkurat sosiale på internett. Men det samfunnsmessige i Japan er i forandring, som ellers i verden, og folk møtes ikke i nabolaget lenger. Man kan si mange japanske eldre nasker for å ha noe å gjøre.
Japanske folk er mange, det er sikkert. Men de er også punktlige. Og forberedte. Jeg har lært at disse kunnskapene kan kombineres til diverse interessante ting, som at hvis jeg skal ta et lokaltog, trenger jeg sjeldent å vite når det faktisk går. Jeg trenger bare å se etter grupper med japanske folk, ofte menn i dress som har tatt av dressjakka for å lufte seg litt, som går med raske steg og stålblikk mot togstasjonen. Videre må jeg bare forsikre meg om at jeg kommer fram før dem, så er jeg sikret å komme på toget. Enkelt!
Jeg har fått opplevd litt mer av japansk kundeservice i det siste, siden jeg faktisk har gått til innkjøp av PC. Det kan jeg skrive om en annen gang, men opplevelsen var ganske fantastisk i seg selv. En kveld kjøpte jeg alt det hadde planlagt, alt over en pult. Fikk 2000kr avslag fordi jeg var student, og ble fortalt at det kom til å bli levert på døra gratis om 2-4 uker. Selgeren hjalp meg å registrere et poengkort (det er utbredt i Japan) jeg hadde planlagt å skaffe, fulgte meg til ATMen for å ta ut penger, slo av en prat mens jeg ventet i køa, og fulgte meg til utgangen. Der bukket han og takket for at jeg kom til dem, ønsket meg et godt liv og ga meg komplimenter om hvor kjekk jeg var. Okei, kanskje ikke det siste, men vennligheten var voldsomt.
Morgenen etter kom skjermen min på døra. Under 24 timer tok det, og det var gratis. Ti dager senere fikk jeg en telefon om at PCen var her, altfor tidlig, så jeg dro ned til døra, og ble helt slått ut av hva jeg så. Det satt en kar i gangen, på huk, med pakken min balansert på lårene. Han var kanskje litt sliten av å holde pakken i hendene, siden den var stor og tung, så han plasserte den på lårene sine for å unngå å sette den på gulvet. Det var bare en eske. Men siden esken representerte kunden, ville han ikke gjøre noe så fornærmende som å sette den direkte på et gulv. Flabbergasting.
I dag leste jeg forsåvidt noe forvirrende. Det heter "The Legatum Prosperity Index", hvor Norge kom på topp og Japan på 21. plass. Det var ikke forvirrende. Det som gjorde meg litt trist var heller punktet om man følte man kunne komme seg fram i arbeidsplassen ved å jobbe hardt. Du vet ikke nok ting om Japan hvis du ikke vet at folket jobber vanvittig hardt. Ubeskrivelig hardt. Skummelt hardt. De dør fordi de jobber så hardt. I Norge føler over 95% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Jeg har ingen inntrykk av den gjennomsnittlige nordmann som en utmerket latsekk, men absolutt ikke som en som jobber så hardt som vi burde når vi er så heldige å være født i landet regnet for å være verdens beste på så mange måter. Men i Japan føler 63% at de kommer videre hvis de jobber hardt. Under to tredjedeler. Og likevel gjør de det.
Som en av mine favorittkomikere Louis C.K. sa, "do the shit out of your job, even if you have a shitty job". Herregud, jeg elsker Japan. Og Louis C.K.
| http://videosift.com/video/Louis-CK-Do-Your-Job | ||||||
tirsdag 8. oktober 2013
Mid-triterm
Hjernen min skal snart få bli fast igjen
Det er litt rart å gå rundt med smeltet hjerne, som om den skal renne ut kjeften hvis jeg åpner den for mye
Jeg er endelig ferdig med stresset rundt midttrimestereksamenene. Fordi ja, vi har tre "semestere", altså et trimester-system, og flere eksamensperioder per trimester. Eksamenene denne perioden er ikke ferdig, men den eneste som er igjen er leseprøve i morgen. Den går det ikke an å forberede seg på, og jeg har uansett god kontroll på lesing, så for den prøven trenger jeg bare god søvn og en skikkelig frokost. Tiden bak meg har vært ubeskrivelig stressende, og tiden foran meg blir ufattelig, bokstavlig talt, behagelig.
Først vil jeg se litt tilbake. Hvis jeg tar det baklengs inneholder denne eksamensperioden disse eksamenene: leseprøve i morgen, lytteprøve og grammatikkprøve i dag, historieprøve og kanjiprøve i går og økonomi og politikk på fredag. Den eneste som ikke teller for karakteren som bestemmer hvor jeg skal oppholde meg de neste fire årene er lytteprøven. Og det at de kom rett etter hverandre hele gjengen betyr selvfølgelig at man fikk svært lite tid til å forberede seg spesifikt til enkelteksamener uten å gi opp andre.
Lese- og lytteprøvene er greie, men ikke enkle. De kan ikke forberedes til på kort tid, så de forberedte jeg meg ikke til på andre måter enn å se på japansk anime, lytte til japansk musikk og lese i japanske mangaer og bøker. Grammatikkprøven var et helvete. Den inneholdt over hundre grammatikkelementer vi måtte kunne, hvor ett vil være "/verb/ samtidig som /verb" (nagara) i tilfeller som "spiser mens han ser film" og et annet vil være "/verb/ samtidig som /verb/" (katawara) i tilfeller som "studerer fulltid samtidig som hun skriver bok". Det kommer opp flere og flere ting som får meg til å føle meg svak i norsk fordi jeg ikke er bevisst nok over morsmålet mitt til å klare å skille mellom slike nyanser. Og ja, over hundre nye av disse.
Kanjiprøven var enkel og grei, siden kanjipensumet deles opp i flere deler, og vi allerede har hatt en tellende kanjiprøve dette trimesteret. Derfor var det bare 180 nye kanji, og det forventer jeg at skal ha gått bra. Det, og lesing, er liksom det jeg får til best. Historieprøven gjorde læreren enkel for oss, altså enkel å svare på, men det gjorde ikke at vi måtte forberede oss mindre, ettersom vi ikke visste hva vi skulle svare enkelt på. Jeg har nå blant mye annet kunnskap innen japansk kunsthistorie som strekker seg til at Kura Tsukurinotori lagde Shakasanzon-statuen (Buddha og to disipler) som står i hovedtempelet til Horyu-tempelet i Nara, verdens eldste trebygning (ta den, Stiftsgården!) fra Asuka-perioden på ca 600-tallet. Det neste på pensumlisten er Edo-perioden, karakterisert ved et herlig paradoks; voldsom undertrykkelse og vekst. Jeg gleder meg!
Eksamen i politikk og økonomi handlet mye om menneskerettigheter. Jeg har tatt salt infravenøst under hver eneste skoletime i hvert fag her i Japan for å klare å skille ut hvilke politiske og historiske defekter som kommer fram. Men denne læreren er fantastisk. Hans evner til å lære bort og engasjere er, vel, middelmådige, men hjernen hans er brilliant. Han er blant annet en stor følger av at Japan skal unnskylde seg for krigsforbrytelsene, og har lært oss mye om hva de innebart, selv om historie ikke er på pensum for ham. Han bryr seg faktisk om å fortelle sannheten om Japans politiske historie. Økonomidelen handlet denne gang mye om definisjonen på forskjellige kategorier varer, som hva en luksusvare er sett fra et økonomisk perspektiv.
Perioden før eksamenene begynte hadde jeg blant annet en karaktertellende fremføring om noe norsk, og jeg endte opp med å ha fremføring om bokmål og nynorsk. At vi har to likestilte skriftspråk i samme språk var rart og interessant for de fleste her! Imens er lillesøsteren min i USA og blir spurt spørsmål som "har dere eget språk i Norge?" og jeg ser for meg at hun svarer "bitch, vi har to egne skriftspråk, kan føre samtaler på engelsk før vi er ferdige med barneskolen, har kunnskap i et tredje språk før vi er ferdige med ungdomsskolen og har så forskjellige dialekter at folk som flytter til storbyer for å studere av og til slutter å forstå sine egne foreldre hvis de ikke har hatt kontakt på lenge". Men siden det er Miriam svarer hun kanskje heller "ja!".
Før alt eksamensstresset rakk å sette igang forberedelsinstinktet mitt (kalt prokrastinasjon) var jeg selvfølgelig langtidssyk. Du vet, av den typen hvor du hulker og gråter av å sitte på toalettet fordi taklyset brenner migrenen din. Jeg klarte meg med bare to dager fravær, mitt eneste fravær så langt (der røyk sjansen for 100%-diplom...), og bare av det kom flere lærere opp til meg og håpte jeg ble frisk snart, ikke bare for min egen helses skyld, men også fordi hvis jeg mister en torsdag eller fredag til blir det automatisk stryk i to fag fordi det totalt er under ti timer, så å passere 80% fravær kun krever to fraværsdager. Heh, ikke stress, nei.
Men endelig kan jeg se framover! Og herregud, så deilig det er! Kjæresten min, Ingvill, er for øyeblikket i Osaka på besøk hos vertsfamilien sin, og kommer hit i morgen! På grunn av superkræsj planleggingen min skal hun få lov til å henge på rommet mitt og shoppe eller gjøre hva hun vil i Tokyo mens jeg er på klassetur fra torsdag til fredag ... Men på fredag kommer jeg altså tilbake, og skal kose meg med henne og dra på dater med henne så mye som tiden tillater. Jeg må jo dra på skolen hver eneste dag, men denne mandagen er fri, så alt starter ihvertfall med en langhelg! Og fredag er også ettårsjubileumet vårt, som er grunnen til at hun kommer akkurat nå (sier jeg og ignorerer at det også er høstferie rundt nå i Norge). Dette har jeg gledet meg kjempemye til, og det blir herlig å ha henne på besøk!
Den siste tiden har jeg studert så mange timer hver eneste dag at jeg har måttet holde meg unna Facebook, spill og bøker for å få nok minutter ned i skolebøkene. Det har smeltet hjernen min så mye at jeg i det siste flere ganger daglig har begynt å putte flere hele norske setninger etter hverandre i samtalene med mine kroatsiske og ungarske venner før jeg i det hele tatt oppdaget at de ikke forsto meg. I går forberedte jeg meg så mye grammatikkprøven at den nedre delen av synsfeltet mitt ble grønt utover natten, he-he. Blir ikke bekymret i det hele tatt, nei. Jeg la meg til å sove med en eneste gang, da, så jeg svarer ihvertfall på faresignaler fra kroppen, og jeg får som sagt mer enn nok ro og hvile framover. Og helsa har kommet seg igjen, så kanskje jeg får begynt å jogge igjen snart!
Når jeg ser framover til alt jeg kan kose meg til får jeg bare prøve å ikke se så langt fram at jeg ser på slutttrimestereksamenene, for de er flere og større enn de jeg hadde nå, og teller enda mer. Woohoo, de neste to ukene blir herlig!
Det er litt rart å gå rundt med smeltet hjerne, som om den skal renne ut kjeften hvis jeg åpner den for mye
Jeg er endelig ferdig med stresset rundt midttrimestereksamenene. Fordi ja, vi har tre "semestere", altså et trimester-system, og flere eksamensperioder per trimester. Eksamenene denne perioden er ikke ferdig, men den eneste som er igjen er leseprøve i morgen. Den går det ikke an å forberede seg på, og jeg har uansett god kontroll på lesing, så for den prøven trenger jeg bare god søvn og en skikkelig frokost. Tiden bak meg har vært ubeskrivelig stressende, og tiden foran meg blir ufattelig, bokstavlig talt, behagelig.
Først vil jeg se litt tilbake. Hvis jeg tar det baklengs inneholder denne eksamensperioden disse eksamenene: leseprøve i morgen, lytteprøve og grammatikkprøve i dag, historieprøve og kanjiprøve i går og økonomi og politikk på fredag. Den eneste som ikke teller for karakteren som bestemmer hvor jeg skal oppholde meg de neste fire årene er lytteprøven. Og det at de kom rett etter hverandre hele gjengen betyr selvfølgelig at man fikk svært lite tid til å forberede seg spesifikt til enkelteksamener uten å gi opp andre.
Lese- og lytteprøvene er greie, men ikke enkle. De kan ikke forberedes til på kort tid, så de forberedte jeg meg ikke til på andre måter enn å se på japansk anime, lytte til japansk musikk og lese i japanske mangaer og bøker. Grammatikkprøven var et helvete. Den inneholdt over hundre grammatikkelementer vi måtte kunne, hvor ett vil være "/verb/ samtidig som /verb" (nagara) i tilfeller som "spiser mens han ser film" og et annet vil være "/verb/ samtidig som /verb/" (katawara) i tilfeller som "studerer fulltid samtidig som hun skriver bok". Det kommer opp flere og flere ting som får meg til å føle meg svak i norsk fordi jeg ikke er bevisst nok over morsmålet mitt til å klare å skille mellom slike nyanser. Og ja, over hundre nye av disse.
Kanjiprøven var enkel og grei, siden kanjipensumet deles opp i flere deler, og vi allerede har hatt en tellende kanjiprøve dette trimesteret. Derfor var det bare 180 nye kanji, og det forventer jeg at skal ha gått bra. Det, og lesing, er liksom det jeg får til best. Historieprøven gjorde læreren enkel for oss, altså enkel å svare på, men det gjorde ikke at vi måtte forberede oss mindre, ettersom vi ikke visste hva vi skulle svare enkelt på. Jeg har nå blant mye annet kunnskap innen japansk kunsthistorie som strekker seg til at Kura Tsukurinotori lagde Shakasanzon-statuen (Buddha og to disipler) som står i hovedtempelet til Horyu-tempelet i Nara, verdens eldste trebygning (ta den, Stiftsgården!) fra Asuka-perioden på ca 600-tallet. Det neste på pensumlisten er Edo-perioden, karakterisert ved et herlig paradoks; voldsom undertrykkelse og vekst. Jeg gleder meg!
Eksamen i politikk og økonomi handlet mye om menneskerettigheter. Jeg har tatt salt infravenøst under hver eneste skoletime i hvert fag her i Japan for å klare å skille ut hvilke politiske og historiske defekter som kommer fram. Men denne læreren er fantastisk. Hans evner til å lære bort og engasjere er, vel, middelmådige, men hjernen hans er brilliant. Han er blant annet en stor følger av at Japan skal unnskylde seg for krigsforbrytelsene, og har lært oss mye om hva de innebart, selv om historie ikke er på pensum for ham. Han bryr seg faktisk om å fortelle sannheten om Japans politiske historie. Økonomidelen handlet denne gang mye om definisjonen på forskjellige kategorier varer, som hva en luksusvare er sett fra et økonomisk perspektiv.
Perioden før eksamenene begynte hadde jeg blant annet en karaktertellende fremføring om noe norsk, og jeg endte opp med å ha fremføring om bokmål og nynorsk. At vi har to likestilte skriftspråk i samme språk var rart og interessant for de fleste her! Imens er lillesøsteren min i USA og blir spurt spørsmål som "har dere eget språk i Norge?" og jeg ser for meg at hun svarer "bitch, vi har to egne skriftspråk, kan føre samtaler på engelsk før vi er ferdige med barneskolen, har kunnskap i et tredje språk før vi er ferdige med ungdomsskolen og har så forskjellige dialekter at folk som flytter til storbyer for å studere av og til slutter å forstå sine egne foreldre hvis de ikke har hatt kontakt på lenge". Men siden det er Miriam svarer hun kanskje heller "ja!".
Før alt eksamensstresset rakk å sette igang forberedelsinstinktet mitt (kalt prokrastinasjon) var jeg selvfølgelig langtidssyk. Du vet, av den typen hvor du hulker og gråter av å sitte på toalettet fordi taklyset brenner migrenen din. Jeg klarte meg med bare to dager fravær, mitt eneste fravær så langt (der røyk sjansen for 100%-diplom...), og bare av det kom flere lærere opp til meg og håpte jeg ble frisk snart, ikke bare for min egen helses skyld, men også fordi hvis jeg mister en torsdag eller fredag til blir det automatisk stryk i to fag fordi det totalt er under ti timer, så å passere 80% fravær kun krever to fraværsdager. Heh, ikke stress, nei.
Men endelig kan jeg se framover! Og herregud, så deilig det er! Kjæresten min, Ingvill, er for øyeblikket i Osaka på besøk hos vertsfamilien sin, og kommer hit i morgen! På grunn av superkræsj planleggingen min skal hun få lov til å henge på rommet mitt og shoppe eller gjøre hva hun vil i Tokyo mens jeg er på klassetur fra torsdag til fredag ... Men på fredag kommer jeg altså tilbake, og skal kose meg med henne og dra på dater med henne så mye som tiden tillater. Jeg må jo dra på skolen hver eneste dag, men denne mandagen er fri, så alt starter ihvertfall med en langhelg! Og fredag er også ettårsjubileumet vårt, som er grunnen til at hun kommer akkurat nå (sier jeg og ignorerer at det også er høstferie rundt nå i Norge). Dette har jeg gledet meg kjempemye til, og det blir herlig å ha henne på besøk!
Den siste tiden har jeg studert så mange timer hver eneste dag at jeg har måttet holde meg unna Facebook, spill og bøker for å få nok minutter ned i skolebøkene. Det har smeltet hjernen min så mye at jeg i det siste flere ganger daglig har begynt å putte flere hele norske setninger etter hverandre i samtalene med mine kroatsiske og ungarske venner før jeg i det hele tatt oppdaget at de ikke forsto meg. I går forberedte jeg meg så mye grammatikkprøven at den nedre delen av synsfeltet mitt ble grønt utover natten, he-he. Blir ikke bekymret i det hele tatt, nei. Jeg la meg til å sove med en eneste gang, da, så jeg svarer ihvertfall på faresignaler fra kroppen, og jeg får som sagt mer enn nok ro og hvile framover. Og helsa har kommet seg igjen, så kanskje jeg får begynt å jogge igjen snart!
Når jeg ser framover til alt jeg kan kose meg til får jeg bare prøve å ikke se så langt fram at jeg ser på slutttrimestereksamenene, for de er flere og større enn de jeg hadde nå, og teller enda mer. Woohoo, de neste to ukene blir herlig!
tirsdag 17. september 2013
Difference Between My Homes
Hva er de største forskjellene mellom Japan og Norge?
Jeg har to hjem i to vildt forskjellige land, men enkelte forskjeller er mye viktigere enn andre
Jeg bor i Japan og får pengene jeg trenger til å leve her. Men foreldrene mine bor i Norge, og jeg kan alltid komme hjem til dem. Jeg har venner i begge land og føler at jeg komfortabelt kan bo begge steder. Men det betyr på ingen måte at begge land er like! Jeg tilbrakte sommerferien i Norge, og før jeg returnerte til Japan gikk det opp for meg at tiden fram til neste Norge-tur vil være det lengste utenlandsoppholdet så langt i mitt liv, lengre enn oppholdet i Australia i vg1. Og denne gangen reiser jeg ikke med familien.
Lykke er ikke en enkel ting, det finnes ingen én ting jeg kan basere absolutt alt på for å være lykkelig. Det sies at man bare trenger kjærlighet, men det er selvfølgelig altfor forenklet, man trenger jo også mat, klær og ly for å i det hele tatt klare seg. Jeg trenger også trygghet, at jeg vet at jeg kommer meg videre til neste dag, uke, måned uten at livet mitt eller helsa kan falle sammen under meg til enhver tid. Jeg trenger også frihet, som både innebærer fritid til å gjøre ekstra ting jeg har lyst ting, og økonomisk frihet som lar meg kjøpe en ting jeg får lyst på en gang iblant. Og når jeg sier kjærlighet trenger jeg folk som bryr seg. Til sist trenger jeg å føle at jeg får noe ut av tiden jeg bruker, at jeg er på vei i en retning, mot et mål jeg har valgt.
Så hvordan er det for meg å bo i Japan, sammenlignet med Norge?
Klær, mat, ly - Alt er mer tilgjengelig i Japan, det er sikkert. Nærbutikkene er åpne hele døgnet, jeg kan alltid spise mat. Shoppingmulighetene i Japan er helt grenseløse, jeg kan finne alle klær jeg enn vil. Og selv om land er svindyrt i Japan har jeg privileger som student, og får bo veldig billig. Men den største forskjellen mellom Norge og Japan her er ikke tilgjengeligheten og variasjonen av ting, men av pris. I Norge er absolutt alt temmelig dyrt. First Price er et rart konsept for nordmenn, fordi ting normalt koster det samme - mye. Mens i Japan kan du kjøpe nesten alt for latterlig lave priser, men du kan også finne de aller dyreste tingene ikke langt unna. Med nok kunnskap kan man altså fritt velge selv hvor mye kvalitet man vil bytte med pris.
Trygghet - Sosial og fysisk trygghet er definitivt høyest i Norge. Det finnes nærmest ingen naturkatastrofer, og blir man arbeidsledig uten å være student får man hjelp selv om NAV tar utgangspunkt i at du er et dårlig menneske som ønsker å snyte penger av dem hvis du ber dem om hjelp. Du overlever, det er garantert. Jeg er ikke japansk statsborger, så slike sosiale nett som fanger meg om jeg skulle droppe ut av stipendet tror jeg nok ikke finnes for meg.
Men helsemessig føler jeg meg i gode hender, også her i Japan. Jeg gjorde ingenting, men ble plassert i det nasjonale helsesystemet med en gang jeg kom hit. Hjelp får man raskt hvis man blir syk, og medisinene blir deretter lett tilgjengelige. Og forsåvidt, når det kommer til naturkatastrofer er Japan så forberedt at jeg på ingen måte er redd for det heller. Så lenger jeg følger løpet stipendet har satt opp for meg, føler jeg meg helt trygg her også.
Fritid - Dette punktet er interessant. I Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ikke gjorde noe nyttig med den, før jeg plukket opp japansk. Mens her i Japan har jeg mer jeg må gjøre, og det har gjort at jeg verdsetter fritiden utrolig mye mer, og får virkelig gjort de tingene jeg vil. Lære shogi, et tradisjonelt japansk sjakkspill? Null problem. Lese bøker? Endelig gjør jeg det igjen. Men i Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ble en mester i å drepe all tiden. Er det egentlig så bra med SÅ mye fritid?
Økonomisk frihet - Her velger jeg med en gang Japan. Som sagt over kan jeg selv velge å leve på varer som er så billige at jeg får mye penger til overs om jeg vil. Jeg bruker mye penger på å spise godt med mat, og så sitter jeg fortsatt igjen med penger. Som student i Norge får man også penger til å leve, mer enn det jeg får her i Japan, men det er så dyrt å bo at overskuddet etter mat, ly og klær er nesten ikke-eksisterende. I sommer bodde jeg gratis hos kjæreste eller foreldre, og siden jeg ville spise god, men dyr, mat brukte jeg over dobbelt av pengene jeg tjente på to uker med hard sommerjobbing. Neste år kan jeg til og med få meg deltidsjobb i Japan...
Kjærlighet - Her vinner Norge. Jeg har mange venner her i Japan også, og opplever for første gang siden ungdomsskolen lærere som virkelig bryr seg (jeg ble forkjølet forrige uke, og seks lærere spurte om jeg hadde vært på sykehus enda, pluss at klasselæreren sendte en lang, bekymret melding og til og med kontordama ringte uoppfordret for å forklare meg hvor nærmeste lege var i tilfelle jeg ble verre) og lever et godt, sosialt liv.
Derimot er familien, bortsett fra et par søstre som også er i utlandet, og spesielt kjæresten min i Norge. Med dagens teknologi er ikke støtten og kjærligheten langt unna, men bare tidsforskjellen alene gjør at en tredjedel av dagen sover jeg, mens en annen tredjedel sover Norge, så kontakt har blitt en kommoditet. Vi gjør selvfølgelig det aller beste ut av det, men det hindrer ikke at hvis jeg trenger støtte fra kjæreste eller familie, må jeg først sjekke hva klokka er.
Mening - Dette er egentlig det aller viktigste for meg. Jeg har allerede opplevd følelsen av å hoppe flere år fram i tid, og spørre hvor i all verden tiden ble av, uten å ha noe å vise for det. Jeg ble veldig syk på videregående, og innen jeg ble frisk hadde jeg verken klart å fullføre videregående, bli flink i noe eller gjort noe annet nyttig. Her i Japan, på stipendet, føler jeg at jeg gjør noe og at jeg er på vei i en retning jeg ønsker å dra i. Ikke bare det, men jeg kan også gjøre ekstra ting på fritiden om jeg vil, og lære meg ting jeg vil lære, uten at jeg må skrape lomma for å kjøpe maten jeg trenger. Og uansett hva jeg studerer kommer et femårig stipend fra Japan til å gi meg fordeler i livet, bare ved å være på CVen. Jeg føler jeg kan bli hva jeg vil!
Jeg har to hjem i to vildt forskjellige land, men enkelte forskjeller er mye viktigere enn andre
Jeg bor i Japan og får pengene jeg trenger til å leve her. Men foreldrene mine bor i Norge, og jeg kan alltid komme hjem til dem. Jeg har venner i begge land og føler at jeg komfortabelt kan bo begge steder. Men det betyr på ingen måte at begge land er like! Jeg tilbrakte sommerferien i Norge, og før jeg returnerte til Japan gikk det opp for meg at tiden fram til neste Norge-tur vil være det lengste utenlandsoppholdet så langt i mitt liv, lengre enn oppholdet i Australia i vg1. Og denne gangen reiser jeg ikke med familien.
Lykke er ikke en enkel ting, det finnes ingen én ting jeg kan basere absolutt alt på for å være lykkelig. Det sies at man bare trenger kjærlighet, men det er selvfølgelig altfor forenklet, man trenger jo også mat, klær og ly for å i det hele tatt klare seg. Jeg trenger også trygghet, at jeg vet at jeg kommer meg videre til neste dag, uke, måned uten at livet mitt eller helsa kan falle sammen under meg til enhver tid. Jeg trenger også frihet, som både innebærer fritid til å gjøre ekstra ting jeg har lyst ting, og økonomisk frihet som lar meg kjøpe en ting jeg får lyst på en gang iblant. Og når jeg sier kjærlighet trenger jeg folk som bryr seg. Til sist trenger jeg å føle at jeg får noe ut av tiden jeg bruker, at jeg er på vei i en retning, mot et mål jeg har valgt.
Så hvordan er det for meg å bo i Japan, sammenlignet med Norge?
Klær, mat, ly - Alt er mer tilgjengelig i Japan, det er sikkert. Nærbutikkene er åpne hele døgnet, jeg kan alltid spise mat. Shoppingmulighetene i Japan er helt grenseløse, jeg kan finne alle klær jeg enn vil. Og selv om land er svindyrt i Japan har jeg privileger som student, og får bo veldig billig. Men den største forskjellen mellom Norge og Japan her er ikke tilgjengeligheten og variasjonen av ting, men av pris. I Norge er absolutt alt temmelig dyrt. First Price er et rart konsept for nordmenn, fordi ting normalt koster det samme - mye. Mens i Japan kan du kjøpe nesten alt for latterlig lave priser, men du kan også finne de aller dyreste tingene ikke langt unna. Med nok kunnskap kan man altså fritt velge selv hvor mye kvalitet man vil bytte med pris.
Trygghet - Sosial og fysisk trygghet er definitivt høyest i Norge. Det finnes nærmest ingen naturkatastrofer, og blir man arbeidsledig uten å være student får man hjelp selv om NAV tar utgangspunkt i at du er et dårlig menneske som ønsker å snyte penger av dem hvis du ber dem om hjelp. Du overlever, det er garantert. Jeg er ikke japansk statsborger, så slike sosiale nett som fanger meg om jeg skulle droppe ut av stipendet tror jeg nok ikke finnes for meg.
Men helsemessig føler jeg meg i gode hender, også her i Japan. Jeg gjorde ingenting, men ble plassert i det nasjonale helsesystemet med en gang jeg kom hit. Hjelp får man raskt hvis man blir syk, og medisinene blir deretter lett tilgjengelige. Og forsåvidt, når det kommer til naturkatastrofer er Japan så forberedt at jeg på ingen måte er redd for det heller. Så lenger jeg følger løpet stipendet har satt opp for meg, føler jeg meg helt trygg her også.
Fritid - Dette punktet er interessant. I Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ikke gjorde noe nyttig med den, før jeg plukket opp japansk. Mens her i Japan har jeg mer jeg må gjøre, og det har gjort at jeg verdsetter fritiden utrolig mye mer, og får virkelig gjort de tingene jeg vil. Lære shogi, et tradisjonelt japansk sjakkspill? Null problem. Lese bøker? Endelig gjør jeg det igjen. Men i Norge hadde jeg så mye fritid at jeg ble en mester i å drepe all tiden. Er det egentlig så bra med SÅ mye fritid?
Økonomisk frihet - Her velger jeg med en gang Japan. Som sagt over kan jeg selv velge å leve på varer som er så billige at jeg får mye penger til overs om jeg vil. Jeg bruker mye penger på å spise godt med mat, og så sitter jeg fortsatt igjen med penger. Som student i Norge får man også penger til å leve, mer enn det jeg får her i Japan, men det er så dyrt å bo at overskuddet etter mat, ly og klær er nesten ikke-eksisterende. I sommer bodde jeg gratis hos kjæreste eller foreldre, og siden jeg ville spise god, men dyr, mat brukte jeg over dobbelt av pengene jeg tjente på to uker med hard sommerjobbing. Neste år kan jeg til og med få meg deltidsjobb i Japan...
Kjærlighet - Her vinner Norge. Jeg har mange venner her i Japan også, og opplever for første gang siden ungdomsskolen lærere som virkelig bryr seg (jeg ble forkjølet forrige uke, og seks lærere spurte om jeg hadde vært på sykehus enda, pluss at klasselæreren sendte en lang, bekymret melding og til og med kontordama ringte uoppfordret for å forklare meg hvor nærmeste lege var i tilfelle jeg ble verre) og lever et godt, sosialt liv.
Derimot er familien, bortsett fra et par søstre som også er i utlandet, og spesielt kjæresten min i Norge. Med dagens teknologi er ikke støtten og kjærligheten langt unna, men bare tidsforskjellen alene gjør at en tredjedel av dagen sover jeg, mens en annen tredjedel sover Norge, så kontakt har blitt en kommoditet. Vi gjør selvfølgelig det aller beste ut av det, men det hindrer ikke at hvis jeg trenger støtte fra kjæreste eller familie, må jeg først sjekke hva klokka er.
Mening - Dette er egentlig det aller viktigste for meg. Jeg har allerede opplevd følelsen av å hoppe flere år fram i tid, og spørre hvor i all verden tiden ble av, uten å ha noe å vise for det. Jeg ble veldig syk på videregående, og innen jeg ble frisk hadde jeg verken klart å fullføre videregående, bli flink i noe eller gjort noe annet nyttig. Her i Japan, på stipendet, føler jeg at jeg gjør noe og at jeg er på vei i en retning jeg ønsker å dra i. Ikke bare det, men jeg kan også gjøre ekstra ting på fritiden om jeg vil, og lære meg ting jeg vil lære, uten at jeg må skrape lomma for å kjøpe maten jeg trenger. Og uansett hva jeg studerer kommer et femårig stipend fra Japan til å gi meg fordeler i livet, bare ved å være på CVen. Jeg føler jeg kan bli hva jeg vil!
Abonner på:
Innlegg (Atom)