Solbrent og kvalmmett hilser jeg fra Japan med svært godt humør
Jeg skylder dere et blogginnlegg. Eller, det er vel egentlig ikke sant, siden man ikke skylder folk blogginnlegg generelt, men jeg har lenge hatt lyst til å oppdatere folket i Norge med hvordan jeg har det, og er derfor en god del på overtid. Siden jeg nettopp kom hjem fra en fantastisk helg, og det tross alt er 17. mai, tenkte jeg dette kunne være min bursdagsgave til Norge. Vet ikke helt hva Norge ønsket seg, så det får et blogginnlegg.
Den andre grunnen til at jeg skylder dere et blogginnlegg er at jeg har skrevet et for forrige semester, men publiserte det ikke før nå fordi det ikke var en gladpost. Men hele livet kan ikke være en gladblogg uansett, kan det? Vel, i dag er livet en gladblogg, om det gir mening.
Det er vanskelig å flytte til et nytt land på sparket, lære et nytt språk som man må bruke til hverdagsbruk fra første dag man lar et ord på det språket forlate tungen. Det er også vanskelig å flytte innad i et land til et ukjent sted, ikke lenger ha naboer i samme situasjon, og heller ingen i klassen man kjenner fra før. Det er til og med vanskelig å bytte campus bort fra området man er vant til, til et nytt sted en mil unna huset, bort fra så mange av de man ble kjent med på det forrige campuset. Men det har vært de tre siste aprilene mine.
Og plutselig en dag føler man at man har absolutt alt i boks likevel.
Bildet er bittelitt urelatert, men har jeg ikke søte kouhais? Jeg er sempai nå! |
Først måtte jeg skrive om min indre definisjon av "venner". Eller, jeg burde heller si at jeg for første gang innså at man kan holde flere definisjoner samtidig. Rart det tok meg så lang tid å innse, selv om kjenner en kar i Danmark jeg regner som min venn, til tross for at vi aldri har møtt. Og jeg har venner i Norge jeg såvidt har snakket med på noen år, men ingen skal få komme og si at vi ikke lenger er venner. Så har vi de jeg kunne spørre på ettermiddagen om de ville henge, og så møtes 15 minutter senere, uten noen planer. Hvorfor har jeg vært så treg til å innse at jeg har ordentlig gode venner jeg i Japan også?
Helt siden jeg flyttet til Osaka har jeg prøvd å få meg venner "den norske måten" (etter en tilfeldig definisjon jeg en dag fant på), hvor vi gjerne drar hjem til en av oss og lager mat, ser en film eller snakker over en pils. One-on-one bonding, ikke en kafé-tur med fire andre i klassen. Men japanske hus er små, det er fint (og som oftest ikke for kaldt eller varmt) å være ute, og dessuten ikke særlig dyrt å finne på noe utenfor huset, så å faktisk dra hjem til folk man holder på å bli kjent med føles litt som om en fremmed i Norge hadde kommet bort til deg mens du ventet på bussen og spurt om du ville ha en fullkropps oljemassasje der på holdeplassbenken inntil bussen kom; uvant, unødvendig og litt skummelt bare å bli spurt om. Noe sånt.
Jeg er SÅ skyldig i det som skjer med hendene her. |
Tro det eller ei, men hvordan man får seg venner er ikke det eneste jeg lærer på universitetet heller! Jeg har endelig flyttet campus til språkfakultetet, og 12 av 13 av fagene mine handler om språk på et eller annet vis. Det siste handler om interkulturell kommunikasjon. Jeg har forsåvidt også operahistorie på timeplanen, men skal fjerne det faget så snart jeg kan. Fordi seriøst. Operahistorie.
Jeg lærer enormt mye om hvordan man lærer bort språk, mest spesifikt japansk, men lærer også koreansk. Tar et nybegynnerfag i uken, og holder kontakt med ei venninne på et annet campus ved at vi lærer hverandre koreansk og engelsk. Slapp av, det er Japan jeg skal erobre, men jeg tenkte jeg skulle plukke opp koreansk før jeg dro hjem også. Hvorfor ikke, liksom. Visste du at de ikke klarer å skille mellom de engelske ordene "page" og "phase"? Men at de har tre forskjellige P-lyder, som de skiller mellom basert på hvor mye luft som forlater leppene dine? Gud, jeg har det så fint med studiene mine. Deilig å være på riktig fakultet, omringet av språknerder hver dag.
Så, jeg er omringet av likesinnede venner, elsker studiene mine, og til og med kommer kjæresten min tilbake til Japan neste måned. Jeg sykler tre kvarter hver vei til skolen, har delt ut hjemmelagd kjeks til over rundt 30 folk som ville smake (reklamert via Twitter), dro på kristenpiknikk og knuste alle i dodgeball (jeg er gud (skrev jeg om dodgeballevnene mine uten å unnse koblingen til "kristenpiknikk")), deltok på camptur for utenlandske elever som representant for skoleklubb ment for japanere (det tok folka en dag å forstå at jeg faktisk var representant for den klubben selv om jeg ikke var japansk), lekte i dag med en shibedoge for første gang (visste du at de ser ut som gullulver uten vinterpelsen?) og kom hjem så stappmett at jeg tok en halvtimes pause under blogginnleggskrivingen for å sitte på do og lure på om jeg måtte spy.
Jeg måtte ikke spy. Fy faen, livet mitt er godt.
PS: SEND MER NUGATTI |
Det vises kanskje at jeg skulle ønske jeg kunne være der under mer av mitt første onkelbarns oppvekst, men jeg er så glade for Peder og Oda at jeg sitter med tårer i øynene nå. De kommer til å bli fantastiske foreldre.